Isjolasjonsinkubasjonen

Ute er det grått. Kjølig og litt fuktig. Mye vind. Det begynner å mørkne, og det er trengsel i gatene. Ettermiddagsrusjet innebærer at det er meget hektisk i sentrum, og alle veikryss tar hundre år å komme seg over til fots, til bils og til sykkels med. Jeg dog, formelig svever gjennom det som ellers hadde vært et eksepsjonelt kjedelig gatebilde. En dyster januardag som i dag, kunne, for meg, ikke ha vært lysere. Jeg har lyst til å hilse gledesstrålende på alle jeg møter. Velsigne dem. Har det alltid vært så euforisk å simpelthen vandre ned gata? Har det alltid vært så gøy å bare ?

«Unn deg en isolasjonstid på en seks-syv dager. Det kommer til å gjøre deg godt» sa’n Fattern støtt og stadig. Jeg skjønte aldri hva han mente med det. Før nå nylig. Neida, Fattern sa aldri det, men kanskje han burde ha sagt det? For det å ha vært i isolasjon i nesten en uke grunnet en positiv covid-19 test var … overraskende givende. Dette er på ingen måte en skjebne jeg ikke deler med noen. Men hver isolasjon er av nødvendighet forskjellig, da det er vidt forskjellige folk som får anledning til å bli bedre kjent med seg selv.

Jeg lurte mye på dette med tid. For kom det til å gå fort, eller sakte å være innesperret på eget rom i en uke? Jeg fryktet det verste, for jeg er et hyperaktivt barn som elsker å spasere. Tiden flyr når du har det gøy, og sniler seg av gårde som gammelt snerk når du har det kjedelig. Og kjedsomhet som en konsekvens av mangel på inntrykk var det jeg fryktet. Spesielt slik kjedsomhet er relatert til angst, ved å være den understimulerte delen av tilværelsens to poler. Hvorfor måtte absolutt den dystre Schopenhauer si at lykke kun er fraværet av lidelsen som henholdsvis kjedsomhet (mangel på ting å gjøre) og angst (for mye stimuli og ting å tenke på) markerer?

For det å kombinere streng isolasjon med personlig angsthistorikk, vintermørke, en hektisk, fjernstyrt hverdag (Zoom, Teams, tekster, sosiale medier) og FOMO fikk meg nesten til å få panikk da jeg fikk det positive, to-strekers avskyelige svar på alkymisettet. Men så roet jeg meg merkelig nok ned. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg kunne drive med yoga, lese bøker, besiktige mine planter (og for en gangs skyld vanne dem) rydde, trene med kettlebells og generelt kose meg med filmer. Og dette kunne jeg få tid til! For du kan jo ikke ha «fear of missing out» når du ikke kan vel, «gå out».

Jeg fikk selvfølgelig ikke tid til så mye mer enn de tingene jeg rent faktisk var pålagt å gjøre fra den ytre verden. Men den merkelige stemningen av å være i mitt indre rom vedvarte. Det var som at ved å måtte være inne på mitt eget rom, så var jeg satt til å vandre i mitt eget sinns irrganger. Og når du ikke blir mast på hele tiden om å «være til stede i nuet» men snarere er pent nødt til å være det fordi du ikke kan annet, vel det var merkelig nok givende og fredfullt.

Jeg anbefaler alle å lese I munkenes tidsrytme av den tyske munken Anselm Grün. I den kommer det paradoksalt nok frem at ved å ha et svært stramt tidsskjema (som blant annet begynner med en nattevake «vigil» i 3-tiden på natten!) så får munkene anledning til å være mer til stede i Guds egen tid. En tid løsrevet fra det avsindige tempoet som markerer den moderne verdens kjas og mas.

Jeg minnes Lukes spørsmål til Yoda der førstnevnte spør hva som er inne i den skumle hulen, og Yoda svarer «intet som du ikke tar med deg inn.»

Tid er som en smal gangbro over et høyt stup. Det er ikke farlig hvis ikke du ser ned!