Helvetes satire

This horror will grow mild, this darkness bright. 

John Milton, Paradise Lost. Bok 2, linje 220. 

Det bikker over for britene. Deres berømte sense of humour har ledet dem ut i en politisk hengemyr, Boris har i skrivende stund ennå ikke måttet gå, og deres skarpeste satirist, Armando Iannucci (The Thick of It, The Death of Stalin, Veep…) måtte grave så dypt i den kulturelle roteskuffen på leting etter noe å spidde situasjonen med at hans famlende hånd festet seg rundt eposet.

Fra Homer til Vergil, fra Dante til Milton, fra Milton til Iannucci og Pandemonium: Some Verses on the Current Predicament (2021). Det er snakk om 68 sider med engelsk blankvers, vic’try og candelabra’d, muser og monstre, liksom-tresnitt og underlig glidende overganger mellom Miltons og mediehverdagens språk:

Say, heaving Muse, what catalogue of restraints

And luckless lockdowns fell upon th’unwilling world

Take us bravely to that source of all our woe,

A wet and withered bat in Wuhan…

Noe har åpenbart gått galt i Albion. En ting er nå at meteret halter litt, og at man skal være mer enn middels interessert i britisk politikk for å henge med i svingene. Det er tross alt politisk komedie Iannucci driver med, og han ble aldri ferdig med sin ungdoms doktoravhandling om Miltons religiøse språk. Nei, situasjonen er betraktelig verre enn som så.

Problemet er at Boris Johnson er morsom. Han er en så til de grader underholdende figur at man kan få folk til å lese episk poesi om ham. Min kontorfelle James planlegger kaffepausene sine slik at han kan få med seg to ting: tennisen, og the PMQs. The Prime Minister’s Questions, altså, spørrerunden som finner sted i underhuset hver onsdag, med buing, hear hear!, latter og brøl.

Man snakker om hagefest. Man snakker om kake. Man snakker om alle ikke-politikerne som bare inviterte en tre-fire stykker til bryllupet, de som tok farvel med familiemedlemmer over telefon, de som fulgte reglene mens statsministeren ble, i en walisisk representants ordelag, overfalt av kake. Nå må han gå, sier den tidligere nevnte James i lunsjpausen, og spiller av et klipp fra underhuset. Vi ler alle sammen. Statsministeren har ennå ikke gått.

Et folk får de politikerne det fortjener. Amerikanerne fikk en anmassende reality-president. Britene lagde verdens beste politiske satire, og nå har de fått politikere som liker den så godt at de har blitt sånn. Johnson er for eksempel en habil komiker. To ganger satt han som vert i Have I Got News for You, inspirasjonskilden for vår Nytt på nytt, og han gjorde det helt elendig på en skikkelig artig måte. Mannen fra Eton mister kontrollen, der har du en god gammeldags sketsj, en som slår an, men så var det en global pandemi han mistet kontrollen over, og nå er durkdrevne britiske satirikere tvunget til å skrive dikt i ren frykt for å bli lest og imitert av de det handler om.

Britenes sans for humor fornekter seg ikke, dessverre. De står overfor dype problemer: byråkratisering, økende ulikhet, Brexit (satt delvis på vent under koronaen, kanskje, men absolutt ikke borte), meningstap og motløshet. Det har gått en slakk i samfunnets bindinger. Dette er alvor. De ler. Ingenting blir gjort.

This horror will grow mild, this darkness bright. Iannucci åpner eposet sitt med dette sitatet. Det er opp til leseren å vite at det er den nylig falne engelen Belial som sier det, rett etter himmelstyrten. Ja, vi er i helvete, men vi kan lære å like det. Man må ha rett innstilling. Statsministeren kan sitte til neste valg. Koronaen er ikke borte. 

If we’ve faith we’re done with it, then

‘Tis done with! Our will, freely used,

Can will sickness from our shores

And paint away these evil days.
Armando Iannucci, Pandemonium. Bok 1, linje 55-58.