Høst I Eskilstuna

«I Hagnesta Hill blinkar tv-ljusen» synger vokalist Joakim Berg i begynnelsen av det svenske bandet Kents 14 år gamle låt Ingenting. I anledning et bryllup i Småland hadde tanken om å avlegge bandets hjemby et besøk på veien dukket opp. Nemlig Eskilstuna i Södermanlands län. Du så for deg en slags personlig femårsmarkering med en byvandring. Bandet hadde nemlig lagt opp i 2016.

Men bare det å reise over grensen i skumringstimen en torsdag i måneden oktober 2021 hadde artet seg som en viss opplevelse. De siste Covid-stengte grenseovergangene hadde først blitt åpnet tidligere samme måned av landet du reiste fra. Det var like fullt den gode gamle E18 bussen du kjørte på. På veien til Västerås. Hvor et dobbeltdekkertog senere skulle bringe deg til Eskilstuna. En følelse av å være i et land der ting var større. Selv om nettopp denne typen tog også var oppe til diskusjon i Norge for noen år siden. Låten Max 500 dukket opp på spillelisten underveis. Det synges i den blant annet om «500 mil i snön». Passende i høstmørket du kunne skue ut mot fra bak bussvinduet. Samtidig var det en fornøyelse der. Over at det faktisk ikke var snø ute. Det ville ha vært noe for tidlig om den skulle ha vært der.

I Linn Strømsborgs 2014-roman Furuset er hovedpersonen Eva Kent-lytter. Hun minnes på et sted i romanen to album som blant annet isblå. En kald vind var merkbar da du dagen etter hadde vandret fra hotellet like ved Eskilstuna Centralstation. Opp til selve bydelen Hagnestahill. Du tok deg selv i å tenke på at høsten åpenbart måtte være en riktig tid å besøke byen. Det måtte være litt kaldt. For å komme i stemningen.

Tidligere i overnnevnte roman kommer det fram at Eva aldri har vært i samme by som du selv skulle gå i denne oktoberdagen. I dens bypark senere. Langs elva Eskilstunaån. Hun ser i romanen dog for seg at byen ligner på Oslos Groruddalsbydel Furuset. Spørsmål meldte seg om hva det var med Kent som appellerte slik til deg selv. Trolig var det en slags gjenkjennbarhet i tekstene deres. For det kunne jo virkelig også kjennes som «500 mil i snön» på vei opp til skistedet Hovden gjennom vinterlige Agder-fylker i ungdommen. TV-lys, det måtte det ha vært, fra Hagnestahill og flere andre forsteder i Norden hver kveld. Kanskje til og med fra samme programmer i blant.

Men det var enkelt å også leve seg inn i andre tekster opp gjennom årene. For eksempel den kjente Dom andra med sin merkbare plystring. Eller Berg & Dalvana med sin vektlegging av relasjonsbehov. Svensk melankoli. Hvem vet om Kärleken väntar

Fortsatt ved Eskilstunaån senere. Etter litt videre trasking. Og på veggen til bymuseet et bilde av en sluse ved samme plass. Og et skip ved navn Sven Rinman. Tatt for flere år siden av en fotograf ved navn Hanna Gråberg. Trolig på 1870-tallet. En bildetekst på veggen om blant annet skipet som gikk mellom byen og Stockholm. «SLUSSEN TIL OMVÄRLDEN» var overskriften. Omvärlden. Som også Kent nådde ut til. I et annet land, men på den samme skandinaviske halvøy.