Og Baby Yoda skal være din hyrde

Jeg ønsket meg selv nylig velkommen etter og begynte omsider å se The Mandalorian. Men ikke tro at jeg har levd helt under en stein frem til nå, for jeg fikk selvfølgelig med meg hvordan serien ga liv til skapningen kollektivt referert til som “Baby Yoda”, og hvordan denne grønne sjarmøren klarte å smelte hjertet til selv den mest kyniske internettsurferen. Bortsett fra mitt. På bildene virket det ikke som mer enn enda et fantasiløst forsøk på fan-service fra et konglomerat som sakte strammer jernhånden sin rundt kreativitetens ånd, så det var ikke på bakgrunn av hypen jeg til slutt ga Disney-meieriene en sjanse til—kall det heller en patologisk franchise-lojalitet; et naivt håp om at The Last Jedi ikke var det siste friske pustet Star Wars noensinne ville ta.

Alt dette har jeg nå lagt til sides, jeg har viktigere ting å preke; viruset som begynte å sirkulere mot utgangen av 2019 har nå funnet en vert i meg, og jeg er her for å fortelle alle de gode nyhetene: selv knapt fire episoder inn i serien, anser jeg meg nå for en Baby Yoda-fan. Spørsmålet som virrer rundt i meg er hvorfor jeg føler jeg må fortelle verden om dette, når jeg godt vet at verden allerede er fullt klar over at Baby Yoda er fullt på vei til å usurpere Baby Jesus som den mest begjærte spedbarnsfiguren i den vestlige kanonen. Men kanskje er det nettopp dét det er å være Baby Yoda fan: det skaper en overflod av glede som må ut, uansett hvor prekende det blir, eller hvor lite andre ønsker å høre det. Våre ikoner får virkelig frem det koloniserende subjektet i oss.

Hør dere, hør dere, et barn ble født i en galakse langt, langt vekk; han ble født for 50 år siden, men hvis vi tar et antropologisk utgangspunkt og konverterer Yoda-år til menneskeår slik vi gjør med hundeår, så utgjør 50 år, av en forventet levetid på 900 år (jf. Return of the Jedi), ca. 5% av livet. Til sammenligning er 5% av et menneskeliv, hvor vi regner 80 år som for forventet levealder, 4 år. Så fremt vi antar at spedbarnsperioden til en Yoda-skapning utgjør omtrent samme prosentandel som spedbarnsperioden til et menneske, har “baby” aspektet til Baby Yoda kanskje blitt blåst litt ut av proporsjoner, ettersom vi neppe ville kalt fireåringen for “baby”. Men la oss ikke henge oss for mye opp i dét; det var nemlig som voksen Jesus begynte å bli nevneverdig, og historien om hans fødsel er jo åpenbart skrevet i lys av at hva han gjorde senere. Og vi ser hvordan det gikk i Star Wars universet, da George Lucas skulle kanonisere Qui-Gons gospel, Obi-Wans gospel, og Anakins gospel; alle heltene vi møtte i Det gamle testamentet (som tar plass etter Det nye testamentet—ikke skyld på meg) må nå få plass i Det nye testamentet så fremt det er mulig. Da får vi rare kontinuitetsproblemer, som at Obi-Wan tydeligvis er så senil i Bens gospel (aka. Episode IV) at han ikke husker R2D2, som reddet livet hans opptil flere ganger i de noen-og-tyve årene som utgjør Det nye testamentet, men likevel er så oppegående at han husker både Anakin og Yoda. Kraften virker på mystiske måter, som jeg pleier å si.

Ikke la de åpenbart religiøse parablene i Star Wars stjele all oppmerksomheten. Det var ikke meningen å skissere ut en religion, jeg ville bare si at jeg har skjønt det, at det er lov å like Baby Yoda. Vi kan ikke velge hvem vi elsker, eller noe i den dur. Problemet er at jeg er redd jeg er i ferd med å bli en forferdelig fan, som trekker alt tilbake til Baby Yoda, og spekulerer i hvorvidt Baby Yoda vs. Baby Jesus er en fair fight. Det er jo ikke det. Hva hadde Baby Jesus utrettet innen han var fire? Antageligvis kun helt alminnelige menneskelig funksjoner. Mens Baby Yoda brukte Kraften til å stoppe en Mudhorn (red.anm. et slags forvokst neshorn) fra å maule dusørjegeren som har planer om å selge ham til tvilsomme personligheter (Werner Herzog er dog en helgen når han ikke jobber for Imperiet).

Og ikke nok med det, men Baby Yoda har en utstråling som bare kan føles, jeg kan ikke fange det med ord. Baby Yoda er grønn. Jeg er ikke engang grønn av misunnelse, for det er umulig å være misunnelig på noe så uskyldig. Alt jeg kan gjøre er å ta komfort i at Baby Yoda er der ute og våker over oss syndere. Det har nådd det punktet hvor jeg ikke ser noen annen utvei enn å avslutte teksten med en velsignelse: Må Kraften være med deg, alltid.