Snobberi

«If it’s the Penguin edition, it won’t be bilingual.”

Hun satte kontant boken tilbake på hylla. De to, begge hjemmekjent i denne skotske bokhandelens poesiavdeling, hadde nettopp samslaktet en engelsk oversettelse av Rimbauds Le bateau ivre. Hun hadde måttet spørre om det var The drunken boat han mente, han hadde generøst nikket uten å gjøre noen større sak av usikkerheten hennes, og de hadde vært fullstendig enige om at oversetter hadde tatt seg hårreisende friheter.

«First she invented whole lines to fit the rhyme scheme, but then she abandoned that rhyme scheme entirely!” hadde hun sagt, og han hadde nikket igjen og ledd enig, latt henne stå for det siste, avgjørende hugget i slakterarbeidet. Ellers tok han gjerne initiativet, mens hun spilte en trygg annenfiolin. De gjorde seg ferdige med duetten Rimbaud skamklippet (Penguin er for uinnvidde strebere) og beveget seg over til Verdens utakknemlighet (ingen har kjøpt praktutgaven av Anne Carsons samlede verker).

Det var som å se to hvite neshorn komme gressende forbi. Var ikke arten H. litterarum studiosus utdødd? Finnes det virkelig fortsatt mennesker som ufortrødent kan snobbe seg til de grader opp, og det i full offentlighet? Jeg var fjetret allerede før de bega seg inn på spørsmålet om det var verdt å lese Foucaults Seksualitetens historie I, når det bare var II som sto på pensum. Ja, sa han, når man er på vårt nivå, så må man nesten det. La meg se om det er noen andre bøker her jeg skal få deg til å lese.

Oi oi, sann, tenkte jeg. Nå gjelder det å komme seg ut av syne før smilet bryter gjennom ansiktsmasken. Man skal ikke forstyrre hekkende snobber med kakling og skratt.

Det er en grunn til at snobben har dårlig rykte. Snobberi handler om å stenge folk ute, å lage skjulte barrierer mellom oss og dem. Du må ha lest de rette bøkene, og du må for all del ikke like feil bøker, ellers… Men snobberiet har også sin solside: det gjør at folk absolutt bare lese Seksualitetens historie I, eller følge med på Rimbauds rim. Når man ikke trenger å føle på frykten for å havne på utsiden er det lett å se både hvor usikre de er, disse to sjeldne eksemplarene av en truet art, og at de har en sjarm.

De bryr seg om dette. Ordvalg og rim, finesse og følelser, kunsten og håndverket. Hadde det vært fluefiske eller fugletitting de brant for hadde det vært like sjarmerende. Så gjelder det bare å håpe at lidenskapen blir igjen når snobberiet slukner, så de kan dele gleden med andre.