Mandag med Kahlil Gibran

Denne mandagen lar vi Gibran føre ordet. Om kjærlighet, glede og sorg, å gi og om å snakke. God ukestart!

Da sa Almitra, snakk til oss om kjærlighet. 
Og han løftet hodet og så på menneskene, og det falt en stillhet over dem. Og med høy stemme sa han: Når kjærligheten gjør tegn til deg, så følg ham, selv om hans veier er vanskelige og bratte.

Og når vingene hans folder seg over deg, så trykk deg inntil ham, selv om sverdet han skjuler mellom fjærene kan såre deg. Og når han snakker til deg, så tro på ham, selv om hans stemme kan knuse dine drømmer slik nordenvinden legger haven øde.

For selv når kjærligheten kroner deg, vil han også korsfeste deg. Selv når han lar deg vokse, gjør han deg også mindre. Selv når han stiger opp til dine høyder og kjærtegner dine spinkleste grener som skjelver i solen, skal han også klatre ned til dine røtter og ruske i dem der de klynger seg til jorden. 

Som kornaks samler han deg opp i seg selv. 
Han tresker deg for å få deg naken. 
Han sikter deg for å frigjøre deg fra ditt skall. 
Han maler deg hvit. 
Han elter deg myk;
Og så er du beredt for hans hellige ild,
så du kan bli til hellig brød under Guds hellige fest.

Alt dette skal kjærligheten gjøre med deg, så du lærer å kjenne ditt hjertes hemmeligheter og gjennom den lærdommen bli en del av Livets hjerte.

Men hvis du i din frykt bare søker kjærlighetens fred og kjærlighetens gleder, da er det bedre du skjuler din nakenhet og går ut av kjærlighetens dør. Ut i den verden hvor årstidene ikke skifter, og hvor du skal le, men ikke all din latter, og hvor du skal gråte, men ikke alle dine tårer.

Kjærligheten gir ingenting annet enn seg selv, og tar ingenting fra annet enn seg selv. Kjærligheten eier ikke og kan heller ikke eies; 
For kjærligheten er nok i seg selv.

Og tro ikke at du kan bestemme kjærlighetens veier, for hvis kjærligheten finner deg verdig, bestemmer den din vei. 
Kjærligheten har ingen andre ønsker enn å fullføre seg selv.

Men hvis du elsker og føler trang til å ha ønsker, så la dette være dine ønsker:
Å svinne bort og bli som en rennende bekk som synger sin melodi om natten.
Å kjenne smerten ved for mye ømhet. 
Å bli såret av din egen forståelse av kjærligheten. 
Og å blø villig og med glede. 
Å våkne ved soloppgang med bevinget hjerte og takke for en ny dag med kjærlighet; 
Å hvile ved middagstid
Å meditere over kjærlighetens ekstase. 
Å vende hjem om kvelden med takknemlighet; 
Og så å sovne med en bønn for den elskede i hjertet og en lovsang på leppene. 

Da sa en kvinne, snakk til oss om Glede og Sorg. 
Og han svarte: 
Din glede er din sorg uten maske. 
Og den samme brønnen som din latter stiger opp fra, ble ofte fylt med dine tårer. 
Og hvordan kunne det være annerledes? 
Jo dypere sorgen trenger inn i deg, jo større glede kan du oppnå. 
Er ikke det beger som bærer din vin, det samme beger som ble brent i pottemakerens ovn? 
Og er ikke lutten som beroliger ditt sinn, det samme tre som ble uthult med kniver? 
Når du er lykkelig, skal du se dypt inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at bare det som har gitt deg sorg, kan gi deg glede. 
Når du er ulykkelig skal du igjen se inn i ditt hjerte, og du vil oppdage at du gråter for det som før har gitt deg lykke. 

Noen av dere sier, «Gleden er større enn sorgen,» og andre sier, «Nei, sorgen er størst.»
Men jeg sier at de er uadskillelige.
Sammen kommer de, og når den ene sitter alene med deg ved ditt bord, skal du huske at den andre sover i din seng. 

Da sa en rik mann, snakk til oss om å Gi. 
Og han svarte: 
Du gir lite når du bare gir av dine eiendeler. 
Først når du gir av deg selv, gir du virkelig noe. 
For hva er dine eiendeler annet enn ting du beholder og passer på av frykt for at du kan komme til å trenge dem i morgen? 

(…) 

Det finnes dem som gir litt av sin overflod – og de gir for å bli lagt merke til, og deres skjulte hensikt gjør deres gaver dårlige. 
Og det finnes dem som har lite og gir alt. 
De tror på livet og livets gavmildhet, og deres kiste er aldri tom. 

(…) 

Dere sier ofte, «Jeg vil gjerne gi, men bare til dem som fortjener det.»
Trærne i deres frukthaver sier ikke det, og heller ikke dyrene på beitemarkene. 
De gir for å kunne leve, for å holde tilbake er det samme som å gå til grunne. 

Og da sa en lærd, snakk til oss om å Snakke.
Og han svarte og sa:
Du snakker når du ikke lenger har fred med dine tanker;
Og når du ikke lenger kan hvile i hjertets ensomhet, lever du med leppene, og lyd blir en flukt og et tidsfordriv.
Og i mye av ditt snakk blir tanken halvveis drept.

Det finnes den blant dere som oppsøker snakksaligheten av frykt for å være alene.
Den ensomme stillhet åpenbarer deres nakne jeg for dem, og derfor flykter de.
Og det finnes dem som anskuer og som uten viten eller tanke forteller en sannhet de ikke forstår selv.
Og det finnes dem som har sannheten inne i seg, men som ikke forteller den med ord.
I deres bryst lever sjelen i rytmisk stillhet.