Ideologiens erstatning

Jeg tror at om noen år kommer vi til å se tilbake på denne samtiden med et lett brydd, lett skamfullt og unnvikende sinn. Tiden da vi gav ingeniørene verdensherredømme fordi de kunne automatisere prosesser basert på en endeløs repetisjon av drøvtygde data. Tiden da vi lot nye koloniherrer overta upløyde territorier og vi alle frivillig gikk inn som slaver for dem. Tiden da vi med åpne øyne tillot grådighet å nesten gnage i stykker tauet som knytter oss til det mest menneskelige i oss alle: den overveldende fysiske kraften i vår tilstedeværelse gjennom opplevelser av smil, blikk, berøring, samvær. Tiden da vi tillot en systematisk undertrykkelse av menneskelig skaperkraft.

Nå som vi har levd noen år med digitalteknologien og dens muligheter er det kanskje på tide å trekke noen foreløpige konklusjoner? Vi har blitt sammenvevd på en uforlignende måte, verden kjennes tryggere og mer forutsigbar, det er enklere enn noen gang å finne det du vil ha, det er lettere å være individ, seg selv. Eller?

Internett, slik det anvendes i dag av plattformgigantene, blir til i «fabrikker» som prosesserer mønstre fra fortiden. Et feedbacksystem som ikke kan forestille seg noe som ikke har skjedd, en form for organisering som behandler verden som en statisk og repeterbar størrelse. Dette skaper et bilde av en falsk stabilitet som på mange måter gjør oss blinde for at vi samtidig utestenges fra det mest nærliggende og det mest åpenbare i tilværelsen: vår menneskelighet, sanselighet, vår begeistring over nye uttrykk og det å dele erfaringer basert på nye anskuelser. 

Sånn sett er vel Internett også blitt til en spøkelseshistoriehistorie om et gjenferd som hjemsøker oss igjen og igjen (basert på tidligere søk) og som aldri finner sin sanne menneskelige form? Gjengangere roper til oss fra kulissene og turbolader vår engstelighet, usikkerhet og følelse av fremmedgjorthet. Det er kanskje skyggesiden?

Funker det i det hele tatt dette her? Er digital annonsering så treffsikker som det hevdes? Er vi så sikre på at forretningsmodellen, hele grunnlaget for det enorme maktskiftet ikke er en bløff? Forskningen er usikker. 

Og hvorfor eier jeg ikke de dataene jeg frivillig legger inn i loopen, slik som disse ordene jeg har skrevet her for eksempel. Det er min tekst, mine tastetrykk og dine «likes» eller «dislikes». I følge Åndsverkslovens intensjon skal uttrykk for vår personlighet beskyttes og ingen andre skal kunne tjene seg rik på slike ytringer. Hvorfor har vi ikke et TONO eller et KOPINOR som lisensierer tastetrykk og tekst til plattform selskapene på visse betingelser? Det kunne kanskje få oss ut av slaveriet hvor vi alle er nyttige idioter for noen få investorer i Silicon Valley som operer innenfor et rammeverk som ikke akkurat er opptatt av inntekstutjevning og demokratisk utvikling?

Min far var ingeniør og en av hans nærmeste venner var Yngvar Lund. Yngvar jobbet på Kjeller (datidens FFI) og var sammen med noen gode britiske og amerikanske kollegaer med på de første eksperimentene rundt ARPANET. Han var rett og slett en av fedrene til Internett. Såpass intim er historien. Såpass fysisk, såpass «tangible».

Det er interessant at disse unge mennene og kvinnene koker dette sammen på 70-tallet hvor atferdspsykologien og atferdsvitenskapen til Skinner; Barry Schwartz og andre står så sterkt, hvor Reagan og Thatcher markedstilpasser, gullstandarden er forlatt av Nixon, Deng Xiaoping har erstattet ideologi med penger. Etterkrigstidens sterke personligheter, også ingeniørene, var sterkt preget av anti-ideologiske holdninger. Ideologiene førte til katastrofale kriger og til en katastrofal kald krig. Aldri mer. Hva skulle de erstatte ideologiene med: Penger (de lukter ikke og kan flyte fritt som vann), et uregulert forhold til teknologi (framskrittet) og en vitenskapelig finansiert og fundert teori om betingede reflekser (mennesket som forutsigbar psykologisk størrelse). Denne cocktailen, når den ble urinert ut i andre enden, ble til det vi kaller Internett. De mente det så godt og var så stolte av smaken på hjemmebrygget sitt. Men nå må vi tenke videre, tenke nytt. 

Jeg har kjøpt enda et abonnement på enda en strømmetjeneste: YouTube. Jeg har nemlig en liten guilty pleasure, en lidenskap. Jeg hører på afrikansk samtidsmusikk og afrikansk populærmusikk. Afrika er et kontinent med en ung befolkning, 60 % er under 25 år. Afrika er estimert til å stå for 57 % av befolkningsveksten i årene som kommer. Det fører til en hydrogenbombe av kreativitet, ikke minst på det musikalske området. Det meste av dette ligger på YouTube. Og jeg vet at det er masse god musikk der nede, mye har jeg hørt allerede igjennom besøk og igjennom kollegaer. Men jeg vil ha mer og jeg vet det finnes. Jeg kjenner noen av musikerne og jeg har møtt noen av formidlerne. De er sprekkferdige av iver etter å nå meg og jeg etter å nå de. Men dette kan ikke YouTube fasilitere for. De gir meg bare mer av det samme, den samme møkka de tror jeg vil ha basert på tidligere oppførsel. 

Men jeg er altså ute etter noe nytt: en ny opplevelse, å bli berørt av nye sider ved det å være menneske. Jeg er en annen nå og jeg vil bli en annen igjen. Er det ikke nettopp det det er å være levende? Nei, sier YouTubes algoritme: basert på tidligere søk og det andre ser ut til å foretrekke så vil du ha mer av dette samme. Igjen. Igjen. Og igjen. Jeez – hvor dumt kan det bli?

Teknologien gir meg skinnet av musikken og opplevelsen, alt er der et eller annet sted på YouTube ikke sant? Men det av kjøtt og blod, det som berører, det trenger jeg fortsatt en menneskelig anbefaling eller menneskelig opplevelse for å finne. Så hvor mye lenger er vi egentlig kommet?