Paternostheisen

Å tråkke opp i samme spor er traustheten selv – avledet med suffikset «fuckmegdettesuger». Jeg vil være kjedsomhetens eremitt, subversiv mot mundanitet, rutinenes enfant terrible.

Her spinner jeg dypere og dypere, stadig mer fanget i tidens cul-de-sac, mens den tindrende lekenheten, som er fjern fremtid, ligger lokkende og illusorisk i horisonten. Mine drømmers fata morgana. Nå er jeg en grå enklave, på innsiden av en paternostheis av banalitet. En helt forskanset enklave som synger sanger, gråtkvalte sanger om frihet. Saturnaliernes forfekter faller om i dens resonans, og føler tidens tann er altfor drakonisk. Få deg en rotfylling du ensidighetens krumtapp!

Friheten bærer mer og mer koketterende pittoreske trekk, og den trygler etter selv den mest lemfeldige berøring. Men paternostheisen snurrer selvgod videre. Det er ingen knapper å trykke på, jeg får ikke gå av i noen etasje. Rundt og rundt, til minnene smører seg sammen i apati. Koloritten er kastrert av monotone vegger. Den nå velkjente, og pinefullt velsmurte, maskinens knirking og during håper jeg er melankoliens svanesang.

Den fantasiløse boksen blir stadig trangere, luften tettere. Jeg karrer meg til minner om fordum frihet, som det mest dyrebare klenodiet; en livsnektar. Men apatiens safter trekker sakte ut hvert sangvinske rop, hver glade omfavnelse. Rundt og rundt. Rundt og rundt. Jeg leter etter knappene igjen, jeg prøver døra og boksen svarer med å bli trangere. Det siste som drypper ut fra boksen og smører tannkransene, er håpet.