Her er det vår

Ute ved havet igjen. Saltlukta føles friskere i dag. Havet like stille. Hjemme er det vinter. Desember. Kaldt, tungt og stille. Her er det vår. Også desember. Også stille, men ikke fordi ting sitter fast. Her rører alt på seg, men ikke fordi det må. Fordi det kan og vil. Og hvorfor ikke? Her er det jo plass til sånt. Det minner om mors beskrivelse av himmelen. Ja, bortsett fra gater av gull og Hans Majestets trone da, så klart. “Der skal jeg ikke savne noe eller noen”, sa hun.

Skjønner hvorfor folk vil dø. Om den roa du får i grava er like god som denne, ja da skjønner jeg det godt. Her ute er jeg tidløs. Om ikke tidløs, så merker jeg i alle fall ikke at havet sliper ned fjellet, og for et menneske som ikke er så opptatt av bergarter, tidevann eller plateteknonikk, så er det vel omtrentlig samme sak. Skulle virkelig ønske at alle kunne ta med seg det. Kanskje det er der jeg skal finne mitt levebrød. Selge konsentrert følelse av tidløshet på flaske. Du blir ikke udødelig, og heller ikke eldre, men døden føles lenger unna. Du får “bedre” tid. Ikke mer tid, bare bedre.

Du kunne tatt med en flaske i de situasjonene du trengte det. Rett før et viktig møte, en date, en dag i ny jobb, en flytur, en deadline. Så kunne du tatt av korken, tatt et lite sniff, hørt havet bruset, og vipps – så kan du ikke lenger kjenne havet slipe ned fjellet. Jeg ser bare en båt på havet i dag, men jeg hører lyden av en rask en rundt holmen et sted. Jeg er usikker på om jeg ser skyene bevege seg. Man vet jo at de gjør det, men nå ser det ikke sånn ut.

Om jeg hadde hatt mulighet hadde jeg sitti her lenge. Om jeg ikke måtte spise, jobbe, betale regninger, eller hadde noen jeg måtte svare til, hadde jeg blitt her til sola svelget jorda. Lenge etter havet hadde spist fjellet. Kanskje jeg hadde svømt ut til fyret. Jeg lurer på hva folk hadde sagt – om de hadde sagt noe som helst. “Sitter du her hver dag?” Ja, hadde jeg svart, og sukket. Jeg hadde nok ikke sett opp på dem, med mindre jeg i sidesynet hadde lagt merke til at de hadde usedvanlig interessante ansikter. “Hvorfor det?” hadde de spurt. “Hvorfor ikke”, hadde jeg svart. “Hva faen annet skal jeg gjøre?”

Skrive, kanskje. Møte de som meg. Som har behov for å lese for å forstå seg selv, både ens egne og andres ord. De som ikke forstår. De som forstår det de blir fortalt, og som tviler så fort de får høre noe annet. De som prøver å være proaktive, men som bare reagerer gang etter gang. De som skulle ønske de klarte å nå ut, men som helst vil være inne. De som vil og kan få til alt, men som ikke helt tør å begynne. De som elsker å skrive, de som hater å skrive. De som elsker å skrive, men som hater å bli lest. For skriving hadde samme effekt som drikke, sa du. Du slapp å henge med, du kunne bare være.

Men jeg tror egentlig at de aller fleste elsker å skrive, og at alle hater å bli lest. Så bare fortsett å skrive. Skriv til hånda di kramper og begge øya tørker og faller ut. Jeg ville egentlig mange ting jeg, før jeg begynte å skrive, men nå finnes det ingenting mer fryktinngytende enn å skulle bevege seg utenfor disse linjene. Redd for alt, hele tida, alltid. Skumlere å si noe høyt enn å forlate jorda alene.

Jeg blir nok ingen martyr, nei. Hva skulle kampsaken vært? “La meg være”? Joda, det kunne jeg nok dødd for. En båt til, på vei hitover. Jeg har ikke lagt merke til lyden. Lyden som nå er det eneste jeg hører, og nå er den snart forbi fyret. En båt til, men den skal ikke hit. En fugl? Eller har jeg smuss i venstre øyet, vendt mot sola?