Mellom høyt og lavt

Ganske tidlig i min musikkinteresse var skillet mellom kunstmusikk/høykultur og populærmusikk/lavkultur noe som provoserte meg veldig. Jeg arva mine foreldres rockemusikksmak, og i en alder av 13 år vokste jeg langt hår og begynte å høre på Heavy Metall. Jeg hata alt av samtidsmusikk, klassisk musikk og elektronisk musikk. I dag har jeg en 4-årig utdannelse i samtidsmusikk..

Lavkultur og høykultur er et veldig etablert skille innenfor kunst og kultur. Dette gjelder ikke bare for Vesten, det er et globalt fenomen. I malekunst er for eksempel brukskunst et etablert begrep, eksempelvis: «Elg i myr» eller «gråtende barn». Kitsch er også et ganske veletablert begrep. Innenfor musikk har vi lignende skillelinjer: bruksmusikk og populærmusikk versus kunstmusikk. De fleste ville være enige i at det er stor forskjell mellom Staysmann og Grieg.

Det er nærliggende å tenke at skillet mellom høykultur og lavkultur er utelukkende økonomisk/klassemessig, og det er på en viss måte sant. Det er dog ikke mye penger eller kjendiseri i samtidsmusikk.

Dette skillets opprinnelse kan vi spore helt tilbake til 1000-tallet, da den første musikken (i alle fall i Vesten) ble notert. Å notere musikk var ikke noe hvem som helst hadde hverken tid eller ressurser til. Det var kirkens munker som skrev bibler og noterte musikk. Denne musikken regnes som den tidligste «klassiske» musikken. I flere hundre år var det et strengt skille mellom sakral og verdslig musikk. Dette skillet munna ut i musikk som var lov å framføre i kirka og musikk som var forbudt å framføre i kirka.

Musikk som var lov å framføre i kirka var utelukkende vokalmusikk, ettersom instrumenter ble assosiert med lavkultur og djevelen. Som tida gikk, ble det mer og mer innafor å framføre musikk med instrumenter og etter hvert ble det tydelige skillet mellom sakral og verdslig musikk mer og mer visket ut. Adelen fikk større innflytelse og skrivekunsten ble mer og mer allmenngjort, etter hvert ble ikke notert musikk heller utelukkende høykulturell.

Etter den franske revolusjon, fikk borgerskapet (middelklassen) stor innflytelse i samfunnet, konsertsteder ble bygd. Komponisten Beethoven var på mange vis ganske heldig, rett mann til rett tid: Beethoven var nemlig foregangsfiguren for romantikken. I romantikken fikk musikk status som den høyeste formen for kunst, dette fordi musikk er en abstrakt kunstform til forskjell fra billedkunst og litteratur. Videre med den forhøyede anseelsen av musikk ble det også utvikla en form for kunstnermyte rundt komponisten. Den tragiske komponisten skulle helst være fattig og død tidlig, som for eksempel Franz Schubert (31 år). Ikke så altfor ulikt den nålevende mytologien rundt alderen 27. 

Utover på romantikken ble det også et fokus på nasjonalstaten med Johann Gottfried von Herder i spissen. Hvilke følger dette ga for musikk var fokuset på folkemusikk. Jeg har tidligere vært inne på Grieg, og denne norske komponisten brukte mye av sitt virke på å samle inn norsk folkemusikk, men da pakke det inn i en tysk drakt. Appropriasjon av folkemusikk er en egen diskusjon som jeg ikke vil gå inn på nå, men nasjonalromantikken kan sies å bidra til å trekke inn mer folkelige elementer inn i kunstmusikken. En av de komponistene som virkelig kan sies å bidra til å viske ut dette skillet, da ikke fra nasjonalromantikken, er komponisten Gustav Mahler som introduserer i sin første symfoni den tyske folkemelodien Fader Jakob.

Tanken var ikke å skrive musikkhistorien på 5 minutter, men å skissere et litt mer nyansert bilde av hva høykultur/kunstmusikk er, hvordan den oppstod, og hvordan den forholder seg til den mer folkelige kulturen. Det sagt, så er fortsatt dette skillet veldig problematisk. Som regel ønsker vi alle å definere vår egen musikk som god eller som stor kunst. Det er også vanskelig å plassere all musikk kun mellom lavkultur og høykultur. Hvor skulle vi plassere for eksempel Björk?