Nyttårsfortsettelser

Mangt og meget er skrevet om disse hersens forsettene. Av nyttårsslaget. Altså ting man setter seg fore, i anledning forbedring av inngrodde vaner en behøver begynnelsen av et nytt år for å i det hele tatt evne å påbegynne.

Noen behøver bedre helse, av enten det fysiske eller mentale slaget. Andres liv fordrer permanent endrede drikkevaner (alkohol, der altså) eller atferdsendringer som har med medmenneskelighet å gjøre i positiv retning. De to sistnevnte er ofte forbundet. Men gammel vane er vond og vende, og TTT (ting tar tid) og spørsmålet er hvorfor vi i all verden velger den mørkeste tiden på året å ta fatt på våre mest inngrodde.

Ikke bare er nyttårsaften den mørkeste, kaldeste og mest ugjestmilde tiden på året. Ved nyttårsaftens begynnelse, har så og si all magi fra julehøytiden svunnet hen, til fordel for det sekulære.

Jeg har alltid sett på nyttårsaften som nedgangen fra en storslagen eufori (tenk, når du «lander» etter inntak av psykedeliske substanser) og lander tilbake igjen der du startet. Faktisk ikke bare der du startet, men med den slitne vissheten av at du nettopp var et annet sted, der verden var glødende av inspirasjon og håp, og du var ett med den!

I juletida kjenner du kjærlighet: Familie, venner, god mat, lys og Jesusbarnet. Rundt nyttår kjenner du hverdagen kalle på deg gjennom et alkohol-og-fyrverkeri-parfyme-narcissisme-instagram-helvete-rødvinsflekks-hookupnachs slør … som var i går (i foriforigårs, men med tanke på fylleangsten, kunne det ha vært i går).

Men håpet er absurd, og spør ikke om en forklaring eller gode omstendigheter for å entre ditt liv. Det bare dukker opp. Som en gammel flamme. Som et mirakel. Som å se noen av dine gamle venner for første gang på to år.

Som følelsen av å se fyrverkeri for første gang.

Som følelsen av at du ikke behøver datingapps lenger for å sjekke opp damer.

Kanskje det til og med blir en utepils i sola i april, når restriksjonene som har bundet oss vekk fra våre kulturskatter, men neppe fra hverandres sjeler, endelig letter?

En kan bare håpe!

«Til Det nye året – Jeg lever fortsatt, jeg tenker fortsatt; jeg må være i live, for jeg må fortsatt tenke. Sum, ergo cogito: cogito ergo sum. I våre dager tar enhver seg den frihet å uttrykke sitt ønske og sin favorittanke: Vel, jeg vil også fortelle hva jeg ønsket for meg selv i dag, og hvilke tanke jeg først kom på dette året – en tanke som skal være fundamentet, løftet og søtningen til hele mitt fremtidige liv! Jeg skal mer og mer se de nødvendige karaktertrekk i ting som det vakre – og kommer dermed til å være en av disse vakre ting. Amor fati: La det heretter være min kjærlighet! Jeg har ikke lyst til å føre en krig mot det stygge. jeg vil ikke anklage, jeg vil ikke engang anklage anklagerne. Å se til siden! La det være min ene negative! Og alt i alt, for å oppsummere: Jeg ønsker herved kun å være en som sier JA!»

– Friedrich Nietzsche, Den muntre videnskab, 1882