Rapsodes julekalender: Luke 20

Han ville ikke.

Han kunne ikke.

Det var rett og slett helt umulig. Å bevege seg altså. Han hadde lakenskrekk om kvelden, og verdensskrekk på morgenen. Og i dag var verden ugjestmild og kald. Bokstavelig talt. Det kunne være maks 10 grader på rommet hans. Under dynen, med de mange lag av pledd han hadde fremprodusert, var det dog levandes. Varmt og innbydende. Som den livmoren han hadde forlatt for lenge siden. Den livmoren han, og alle født av kvinne, så sårt lengter tilbake til.

Han kunne rett og slett ikke stå opp! Han hadde fryst ihjel som Jack ved bordplata i Titanic, passende på sin Rose, hvis han i det hele tatt hadde vært i nærheten av å foreta det vågestykke som hadde vært å mase seg opp fra pleddenes dunkle, sødmefylte varme, denne tidlige desembermorgen. I denne tid der den Norske Regjering iherdig forsøkte å ta liv av sin egen befolkning med lave strømpriser kombinert med sylstrenge koronarestriksjoner, var verdensskrekken – for ikke å si forakten – ekstra sterk. Men så kom han på det!

Isbadingen på Vulkan Athletica, der de hadde en såkalt kaldkulp, og hvordan man i etterkant av et dykk der, formelig føler kreftene svulme! For ikke å snakke om hvorledes kulden biter og napper i huden ved utgangen av den kjølige bygården hver morgen, og smerten raskt forvandles til skrekkblandet isfryd i erkjennelsen av å ha et pattedyrs jevnvarme kinnglød.

Han kom på hvor usannsynlig stjerneklar himmelen er på denne tiden av året, med sitt midnattsblå skinn av gnitrende stjerner. Hvordan månen kommer ekstra til sin rett, og kulden binder hvert nanofragment av støvpartikler som ellers hadde dvelt mellom netthinnen og himmelhvelvingen.

Han husket følelsen av ren eufori han fikk som barn etter å ha kommet i gulglødende hus etter ekstremsportakingen i Halsparken. Hvordan de indre rom vokste i størrelse og innbydelse, sammenliknet med den uendelige ytre, og ugjestmilde vinterverden.

Han kunne formelig kjenne den hvitglødende snøballen i trynet, og hvordan den egget ham videre til strid.

Han kjente varmen fra varmeventilen der han og de andre barna hadde stekt iskaker på Ullevål skole.

Han kunne til og med føle isstikket der tungen satt fast i det forfryste metallet! Med frygtinngytende livsbejaelse hadde han revet tungen vekk, akkurat i tide, og frydet seg ved at den ikke forble sittende i stålgjerdet.

Han mintes hvordan han og nabogutten hadde trosset snøkreftene, og gravd ut «trollstier» i den meterhøye snøen i hagen, før de hadde hevet seg med lykkens ekstase ned skråningen, som nå plutselig var transformert til et hvitt hoppeslott, utilgjengelig på alle andre tider av året.

En stakket stund hadde han til og med vært kongen på haugen, klatrende da, som om det var en evig kamp, opp de snødekte skråninger på skjulte stier de andre barna bare kunne drømme om å bestige.

Han hev laknene til side, og likeledes, slengte han sin nakne kropp inn i ungkarsverelsets halvmørke for å gripe dagen. Plantene levde fortsatt. Det var da noe.

The cold never bothered him anyway.