Rapsodes julekalender: Luke 15

Julen er en tid for familieliv – for mange av oss. Å være stuet inne sammen med foreldre, søsken, svigers, fettere, kusiner og besteforeldre over en lang periode gjør noe med oss. Det er ikke normalt. Vi ser familien i et ubehagelig tydelig lys, men det er sjelden vi deler de observasjonene med våre nærmeste. Så her er et forslag til en dønn ærlig kalender fra helvete: Hver luke er et lite oppgjør med et av familiemedlemmene du skal være fanget sammen med i jula. Under finner du et eksempel fra Sture Lundring på hvordan en slik luke kan se ut:

Fattern var alltid sur. Eller, nei. Ikke sur kanskje, men alltid litt kald. Alltid litt på avstand og alltid litt på vakt. En svær, territorial, furten bjørnepappa med tjue år gamle torner i foten. Stri pels og større behov for dvale enn for fisk.

«Jeg vil bare ha snille unger jeg». Jeg hadde spurt om hva han ønsket seg til jul. “Snille unger?”, tenkte jeg. “Er det noe man kan ønske seg? Det er da ikke noe vi skal gi bort i presang? Er ikke det et resultat av en vel gjennomført jobb? Kan han ikke ønske seg noe vettugt og pappa-aktig da, i det minste? Drillbits, kulegrill, maglite og sånn pulsklokke man kan dykke med?” 100 meter ned. Det hadde vært ufattelig mye billigere for meg enn å skulle røske fram de siste skeive, påklistra, stramme og vonde smila jeg hadde igjen. Jeg tvilte på om de kom til å vare hele julekvelden.

Generasjonen av voksne menn født rundt 1960 ønsker seg visst ikke stort til jul. De fikk sikkert ikke stort som små bygdegutter heller, kan jeg tenke meg, så de er vel godt vant. De hadde jo alt, ikke sant? Sykkel, traktor, kniv, en kompis på hver åker og kanskje en kjæreste. En belærende og streng far med øks og høner, og en skranglete mor med barnetro, som kjederøyka, spilte salmer på gitar selv om hun ikke helt trodde på Gud lenger, og passa på at det alltid var nok pepperkaker i skapet. Om de mot formodning ikke hadde alt dette, så lata de som. Man skal være takknemlig for det man har, ikke sant? Dette vet jeg forøvrig svært lite om. Pappa forteller aldri, selv når jeg prøver å grave. 100 meter ned.

“Hva gjorde du da du var liten da? Flisa var ikke store plassen å boltre seg på.”

“Jeg sykla en del.”

Nå har jeg slutta å gi han gaver. Enten gjemmer han det bort i en skuff og glemmer det, gir det videre til noen andre, eller så gir han det tilbake til meg. Poenget blir litt borte. Han derimot, gir masse. Han gir og gir og gir, men aldri av seg selv. Det blir for dyrt. Derfor jobber han heller overtid på julaften.

Nå er jeg snart 30 år gammel, og jeg ønsker meg fortsatt masse rart hvert eneste år.