Rapsodes julekalender: Luke 14

Hvorfor i all verden åpner vi egentlig luker på denne tiden av året? Vel, åpenbart har det å gjøre med forventningene som knyttes til nedtellingen mot julaften. Som alle barn føler intenst på kroppen i denne tid, og som alle voksne vet å legge til rette for, så er julen fullstappet av forventninger. Og forventninger har iboende gleder knyttet til seg. Det å glede seg til noe, er ofte en glede som trumfer målet for gledens forventning, og julen er høytid for (for)ventning. 

Men hva er det vi venter på? I sannhet, ikke kun å åpne de forførende gavene som ligger under det glitrende treet (en glede som kan hende er størst for de minste blant oss), ei heller den deilige, endog utsøkt fete julemiddagen (en glede stor for de kanskje litt mer voksne gastronomene i våre rekker), nei ikke engang akevitten (akevitt kommer fra latinske aqua vitae, livets vann) vinen, eller juleølet, som grandonkel Roar med den røde julenissenesen ser mest frem til.  Nei, for de av oss som er litt sakrale av oss, så er det vi selvsagt ser frem til Herrens ankomst. Altså at Jesusbarnet ble født. Adventus domini, som har gitt navne til advent, betyr “Herrens ankomst”, på latin. I følge noen kilder ble den historiske Jesus, som vi alle (forhåpentligvis!) kjenner historien til, født i oktober, og slettes ikke i desember. 

For noen religionsvitere hevder at da kristendommen ankom Europa, og da spesielt de nordlige deler, var det svært fordelaktig for den misjonerende troen, å kombinere dens sentrale frelsesaspekter med eldgamle tradisjoner her til lands. Sånn som germanske yuletidh, som var en hedensk skikk, dedikert til jaktfeiring, og sentrale guder som opprettholdt disse i det norrøne panteon som Odin, knyttet til fruktbarhet og ikke minst; overgangen fra den mørkeste tiden på året, og med løfte og blot for lysere tider. For hva hvis det forble vinter? Kaldt, mørkt og ufruktbart? A la The Long Night i Game of Thrones? Nei, lysere tider måtte – ved gudene! – komme. Og det krevdes en real feiring i gildeformat i forventningens fortegn. Da var det både greit og påkrevet å øse litt av det overskuddet en siden innhøstingen hadde maktet å spare på til nå. Kose seg litt med indre lys når det ytre var fraværende, i håpet og ønsket om en snarlig tilbakegang til lysere og varmere tider. 

I kristendommen så er jo Jesus verdens frelser, og større kilde til forventning skal en lete lenge etter. I kristendommen, så vel som i tidligere hedensk filosofi, som den til Platon, så er lysmetaforer over alt. Jesus er verdens lys, og solen (hovedlampen til Tellus, vår planet) er det lyset mennesket som kommer ut av Platons hule, først blir blendet av, før han forstår at han – akk! – er filosof. 

Forventninger er noe av det morsomste og mest frustrerende ved det å være menneske. Men hvis en har håpet i seg, er det ingen tvil om at lysere tider kommer.