Rapsodes julekalender: luke 11

Og ute på et jorde står mannen bøyd over et fallent tre. Stammen er en mørk og kraftig kropp under ham, en kropp med runde merker etter greinene som nylig er saget av. De lyser som hvite flekker i skumringen, de blør kvae mot sagbladet, gjør det seigt og tungt å komme gjennom. Albuen hans skytes bakover hver gang han trekker i sagen, og for hver gang høres et knekk, blir stammen lettere, sårene flere.
Kroppen er tung, kroppen er varm etter sagingen. Greinene ligger strødd rundt. Mannen tar tak og kaster dem unna etter hvert knekk, de stritter mot ham og er samtidig slappe før dødsstivheten tar over og gjør dem brungrå og sprø med tiden, til dryssende barnåler dekker jorden under dem, andre tar over.
Mannen legger armene rundt stammen, legger brystet helt inntil, løfter kroppen opp mot hengeren på traktoren mens han skyver, holder og skyver, holder den i en varm omfavnelse, en siste.