POV: Du har sett feil på menyen og skal på middag til 1000 kr, ikke 225

Ja, så har det skjedd igjen. Du har nok en gang takket ja til å bli med ut og spise, men bare halvveis fått med deg hvor du skal og hva kvelden innebærer. Det er den vennen som er enda dårligere på å snappe opp detaljer enn deg som har booket middagen – skulle du ha dobbeltsjekket bookingen, tro? 

Nei, i kjent stil glemmer du det frem til dere skal møtes. Beskjeden er klar: Dere skal møtes for et glass, så gå bort til restauranten, en ålreit en, med fokus på kvalitetsrik husmannskost, ja kanskje til og med moderne husmannskost, og det skal koste 225 kroner. Etter kl 18 er det nemlig Thanksgiving-meny, får du høre av vennen din, og til den nette summen av under tre hundre kroner skal dere meske dere i saftig kalkunbryst dynket i tjukk, brun saus. 

Du gleder deg. Du har sultet deg for anledningen. Dere setter dere, får menyen i hånd og smiler til hverandre. Dere vet hva dere skal ha. Du kaster et kjapt blikk på arket hamret inn i en treplate likevel, for å bekrefte, men øynene dine finner ikke tilbudet. Hvor er det saftige brystet tatt veien? Det står ikke her. 

Dere ser spørrende på hverandre. Det står ikke annet på menyen enn to skarve valg: En treretters og en femretters. Valget er ditt. Skal du ha middagen med eller uten gårdsoster? Du tar mot til deg og spør kelneren om hvor Thanksgiving-tilbudet er, kanskje finnes det en egen meny? Han ser oppgitt tilbake på deg og forteller i en spydig tone at det tilbudet sluttet kl 18, det begynner ikke 18. Dette var tydelig informert om i bookingen. Hva blir det, spør han? Tre eller fem retter?

Her kommer du til et veiskille. Hva gjør du? 

A: Du slenger treplata i bordet så flisene fyker. «Vet du hva», sier du til den unge og rappkjeftede kelneren, «jeg har sultet meg for dette i hele dag, og det var ikke for å få svinekjake og føkkings portobellosopp. Det var for KALKUN. Og den skal faen ikke koste 1000 kroner, det er TORSDAG. Er jeg lagd av penger??». Du rasker jakken med deg så de høye vinglassene fyker av bordet, og stormer ut av restauranten. Du er utestengt, men det var verdt det. Kanskje de oppdaterer nettsiden sin, gjør den LITT TYDELIGERE?? Du har reddet mange fra den samme, fatale feilen. Kanskje er det noen som klapper anerkjennende når du går?  

B: Du legger en myk hånd på kelnerens. Han blir ukomfortabel, men du låser han med blikket. Du forklarer ydmykt om feilen dere har gjort, men sniker inn at det kanskje ikke egentlig er deres feil. Kanskje er det restaurantens? Og hvordan kan det ha seg at de ikke serverer kalkun hele kvelden når de først har bestemt seg for å kapitalisere på en amerikansk høytid, tro? Kelneren blir svett og flakker med blikket, sier han skal høre med kjøkkenet. Etter noen minutter i suspens kommer han tilbake med halen mellom bena, og bekrefter at ja, det blir kalkun på dere. Og så klart, til 225 kroner, det skulle bare mangle. Dere skåler – seieren i boks. 

C: Du svarer «Tre retter, takk. Og du kan egentlig også slenge på en flaske hvitvin på deling. Husets ja, den billigste dere har». Dere drikker dere såpass brisne at dere nesten glemmer hvor dyrt det ble. Hvis man legger på glasset dere tok på kunstnerbaren før dere kom, er dere nå oppe i 1130 kroner per person, hvis man inkluderer de 60 kronene dere hver ga i tips fordi dere følte dere måtte runde opp. Middagen er nydelig, men bismaken av tapte penger og verdighet sitter igjen i ganen. 

Du kan jo selv gjette hvilket alternativ det ble, men la oss bare si at jeg ikke er utestengt helt enda.