Hehe, du mener klementiner, vel?

«Hehe, du mener klementiner, vel?» Fuck. Jaja, sier jeg med et påtatt smil. Å påpeke at det er klementiner og ikke mandariner vi vanligvis får tak i til jul, er på linje med å påpeke ironien i navngivingen av Island og Grønland i ting folk sier for å vise sitt umåtelige intellekt – mens det de egentlig viser er en sykdom. For det jeg er ute etter, mitt mål, er faktiske mandariner.

Så jeg stikker på butikken. Unnskyld, dere har ikke..?

«Hehe, du mener klementiner, vel?» Helvete. Nei, jeg vil ha mandariner. Smilet jeg har klistret på meg er i ferd med å falme. Men de har ikke, selvfølgelig. Så jeg stikker på en mer fancy butikk. Den syvende far av matbutikkene. En av de som selger kengurubiff og shitakesopp, fordi det er jo liksom vanlige ting å spise for kultiverte mennesker med følsomme ganer.

«Hehe, du mener klementiner, vel?» Hør her, din jævla dildo, bare antar du at alle andre enn deg går rundt og tar feil hele tiden? Stillhet. Kan dere ikke ihvertfall bestille noen til jul? Men nei, det er handelsblokade med Kina og greier, jeg støtter vel ikke autoritære regimer, gjør jeg vel?

Så jeg setter meg på første fly til Beijing (jeg er en mann av verden). Stikker innom første og beste frukthandel. 

«Hehe, du mener klementiner, vel?» Men for faen, her også? Ikke nok med at dere setter uigurer i konsentrasjonsleirer, dere har ikke engang frukten språket deres er oppkalt etter? Gå til fjellet og spør Buddha, sier de. Selvfølgelig.

Så jeg legger ut på en episk reise i det tibetanske fjellandskapet. Milevis av stein og undertrykt befolkning. Masse Instagram-likes. Og under et tre på toppen av den høyeste, mest snødekte tinde møter jeg den mytiske vismannen. Han ser meg dypt inn i øynene, det er som om han leser tankene mine.

«Hehe, du mener klementiner, vel?»

Jeg dytter til ham så han faller ned fra fjellet. 

«Ja… Ja, jeg mener vel det. Hehe.»