Mikromystikk

Knottene kjennes ru mot fingrene. De flasser litt, knottene altså, og unggutten trykker dem med tvangsnevrotikerens besatte vellyst. De er myke og alle må trykkes. Men de er også motbydelige, da de hører til et avskyelig skumgummiteppe, og stinker av syntetisk plast. 

Mattene lå alltid på en skranglete liten vogn, som voldsomt enkel i sitt design, kunne bære flere titalls matter og rulles inn i den dunkle lille hallen ved siden av gymsalen. 

Jeg lurer på hvorfor jeg får flashbacks til stygge gymsalmatter, helt ut av det blå? Har du lignende opplevelser? En merkelig duft, eller en liten figur, et stygt bilde som alltid hang på badet? Ting vi ikke tenker på i hverdagen, og som knapt rakk å inkorporere seg som en del av vår hverdag, kommer plutselig tilbake og glimter med sitt forsiktige, men høyst kroppslige nærvær. Og jeg lurer på hvorfor? 

Hva slags emosjonell verdi, hva slags affeksjon er det gusjegrønne, tykke gym-matter kan ha på en ung gutt? Ikke var mattene vakre, ikke var de behagelige da de veide flere kilo, og måtte slenges av spinkle elevers armer opp på en tralle, og ikke brukte vi dem til så mange kule ting heller. Alle hatet dem! Så i motsetning til et varmt smil en vårmorgen, eller smaken av nysyltede markjordbær en sommerdag, eller et brennende hett kyss en knitrende kjølig novemberkveld så er det ikke noe skjønt eller minneverdig med noen hersens knottematter! 

Bortsett fra at det er det, høyst minneverdig altså. 

Spindelvevet henger der, forlatt og tørt, og lyset er dunkelt rundt bakgrunnen av gamle nåletrær. Det er kjølig, skarpt i lufta. Intet spektakulært er det, med denne skogsscenen en midtvinters ettermiddag uten snø midt i Nordmarka. Men allikevel. Allikevel husker jeg denne scenen. Den returnerer til mitt sinn med mystisk kraft fra tid til annen. 

Solen skinner akkurat mellom kirsebærtreets blader i det jeg kikker opp en sensommer. Bladlusen fyker hit og dit. Noen kråker romsterer i buskene. 

Barnet er forundret over det meste, kan det se ut som når du observerer det. Og det er fordi de ikke ennå har slukt illusjonen at noen ting er viktigere enn andre i kraft av å være større, mer skinnende, mer komplekse eller spektakulære.

Det finnes en mystikk – en uhyrlig uutsigelighet – i hjertet av alle ting. Kall det en egen form for mystikk. En mikromystikk.

Tenk på det, du, neste gang du popper bobleplast, hører knitringen i peisen eller finner en spesielt rund stein.

Selv kommer jeg alltid til å forbinde de stygge, gusjegrønne, stinkende, flassende gamle gymsalmattene med følelsen av frihet jeg fikk ved å løpe; simpelthen bare løpe inn i gymsalen som den første blant elevene. Den følelsen av frihet var rå.