I begynnelsen er månen og sola som barn og mor

I begynnelsen er månen og sola som barn og mor, eller som mann og kone, eller som mor og far, eller som søster og bror. De ser seg selv, i refleksjonen av den andre.

Så kom vannet til verden. Vannet skiller dag fra natt, og kaller det ene mørkt i kraft av den andres lys.

Splitten mellom natt og dag gjør det vanskelig for dem å holde på kontakten. Plutselig har månen et grønt øye mens sola lyser rødt. Fargene plukker opp forskjellig lys, og virkelighetens flekkete sannhet er et eneste stort rot.

Ryggene deres vender seg mot hverandre.

En februarnatt skjer det en magisk hendelse. Solen åpner øyet sitt til feil tid: og vipps! lyser hun ut over hele natten, hvor alle skyggene hennes gjemmer seg. Natten er kjapp med å beskytte de mørke flekkene i hennes sinn, og kapsler fort et mørkt lys rundt de strålende armene hennes. 

Lyset blir slukket av mørke.

Forbindelsen med natten er et øye på størrelse med et knappenålshode. Sola kikker ut gjennom det lille øyet og ser månens stråler over himmelen. Hun kjenner en dyp og inderlig lengsel etter broren sin, som kanskje er moren hennes eller søsteren eller bare en venn. Hun strekker hånden ut for å kjærtegne kinnet til månen. Men hver gang hun stikker strålen ut gjennom det lille hullet er det som at månen blekner. Hver gang hun lyser verden opp, blir skyggene dobbelt så lange.

Månen har vendt seg en annen vei.

Solen vrenger lyset sitt innover, og fyller det mørke hulrommet opp med glød. Solen bestemmer seg for å lære å skinne gjennom det indirekte. Hun tenker og tenker. For at månens grønne øye skal bli sett av henne må hun lyse tingene opp, istedet for seg selv. I stedet for å bli sett av den andre, bestemmer hun seg for å se den andre. Men hvordan se månen, når han blekner i lyset av henne?

I stedet for å rette den røde strålen inn i det grønne øyet, stryker hun som en vifte fingrene sine over jorda. Hun varmer natten opp, slik at den begynner å skinne.

Tilbake på himmelen brenner solen av fortvilelse. Hun setter fyr på den nye dagen. Alt flammer som en skjærsild. Hun blir mørk i blikket, og skyer dekker til himmelen som et sort teppe. En stor og rund tåre tar form inni henne. Hun skal kaste sorgen sin på verden, som om den er en kjempestor stein.

Idet hun skal til å løfte tåren, fengsles hun av et fremmed og grønt lys. I randen av pupillen ser hun månen glinse. Og hun vet med ett at natten, selv på dagen, vokter over henne. Forkledd i skyggene, av hennes eget sorte sinn.

Hørespill av Amalie hentet fra kunstverket «Øreverk» av Solveig Ylva Dagsdottir fra utstillingen In research of the miraculous