I skyggen av to dominerende hvite menn

Mennesker vil sitte på tronen. Dominere. Jeg vil sitte på tronen. Dominere. Men nå er jeg satt i skyggen. Igjen. Tronen er ikke laget for meg. Tronen er deres. Tar jeg den, forsvinner  stemningen med vinden. Nei, tronen er laget for to dominerende hvite menn. 

Jeg kommer tilbake til bordet hvor vi sitter. En brun cocktailbar, hvis man kan kalle det noe slik. En gammel stil, med spennende drinker. Det som har forandret seg nå, etter at jeg kom tilbake fra toalettet, er at noen har ankommet bordet vårt. Ethvert bord ville ha holdt seg for seg selv, men disse naboene snakker vi med. En ny mann og en ny kvinne. Det er fire av oss nå. To menn og to kvinner. Ikke det at kjønn har noe å si. 

Selvfølgelig er det en brautende mann som tar ansvaret for å lede samtalen i gang. Som jeg har lært i min barndom, må du aldri frykte den brautende mann. Du må aldri la ham få tro at han kan få holde på ordet alene. Men hun andre jenta er lite delaktig der hun sitter i hjørnet. Det er meg og den brautende mannen. Og kampen om respekt er i gang.

Hvert ord må bekjempes, hver stemning må tolkes, for respekt kommer ikke gratis. Dette er cluet med den brautende karen: det går alltid ut på det samme. Setter seg på tronen og fører samtalen akkurat som om han forteller noe interessant til enhver tid. Dette har jeg også lært: de sier aldri noe interessant. Det handler om eget ego og deres utrolige lærdom om livet. Han skryter av meg, sier jeg er bra dame. Akkurat som om jeg ikke forstår hva han driver med. Han manipulerer makten ut av deg, slik at du blir avhengig av ham. Et kompliment er ikke lenger et kompliment. Skryter han har han allerede begynt å ta fra deg scenelyset. Møter du ham ikke med motstand nå så har du allerede tapt kampen. 

Gir du ham motstand kan du se at øynene kvikner til. Dette er han ikke vant med. Et lite øyeblikk sitter du på tronen, og du kjenner gevinsten av den gode kampen du har ført alle disse  årene. Du føler makten flyte i hver blodåre. Det kommer et lurt smil. Dette varer såklart bare i noen sekunder før den brautende mannen har valgt en annen strategi, han gir seg ikke uten kamp. Gjennom det usynlige knivspillet om makt er stemningen morsom og latteren sitter løst. Ikke tro at kampen ikke består av spenning og en latterkule her og der. Det er alltid gøy å utfordre en mann når du kan spille på deres høye ego. Men min makt får du ikke. Han får ikke komme hit og spille sitt show.

Den andre mannen som forsvant til baren under dette usagte knivspillet, ankommer bordet igjen. Nå begynner det å være vanskelig å være kvinne som ønsker å sitte på tronen. Er du omringet av to menn som begge er like dominerende, har plutselig tronen flyttet seg ut av øyesynet. Det er så fascinerende med menn, for der du tror de skal gå i vrangstrupen på hverandre som ekte alfaulver, gjør de det motsatte. Såkalt backer de hverandre, akkurat som de var brødre og ikke fremmede. Han ene snakker høyere enn han andre, fyrer hverandres stolthet opp i skyene. Dette er to udødelig menn og plutselig sitter jeg i skyggen. 

Jeg har havnet her igjen. I hjørnet. På sidelinjen. En skygge av mitt eget jeg. Men ikke bare i skyggen. Jeg blir et objekt. En person uten mening. En person uten tanker. Styringen ligger ikke hos meg lenger. Plutselig har jeg latt mine verdier, mitt liv forsvinne. For jeg er publikum til noen andres show. Hva skal jeg gjøre? Hvordan redder jeg meg ut fra en rolle som ikke eier min personlighet? Ett sted jeg ikke vil være? Det som faktisk gjør vondt er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Det ble for vanskelig, jeg ga opp, jeg lot det skje, fordi jeg ikke sto opp for meg selv. Akkurat som om jeg ikke respekterer meg selv. Akkurat som om jeg har kastet mine rettigheter på sjøen. En rettighet som har blitt knust av havets krefter. Av samfunnet. 

Jeg lurer på hvor man skal rette skylden hen. Jeg burde ha sluppet å måtte kjempe mot den nedlatende holdningen i hver setning. Ikke tro for ett sekund at jeg ikke ser den nedverdigende ironien du gjemmer i setningene dine.
“Men det var jo bare en spøk jo”, hører jeg stemmen din gnåle i hodet mitt hvis jeg hadde sagt noe. Jeg vet like godt som deg at den spøken var ment like nedverdigende som den føltes. 

Du fremmer deg selv, men tråkker på meg. Ikke tro for ett sekund at jeg ikke forstår. For jeg kan love deg at selv om min munn er bundet, er jeg ikke blind for deres personlighet. Jeg ser gjennom ditt manipulerende show. En holdning som ikke lar seansen t utspilles uten kamp. Jeg lover deg at hvert ord du sier har jeg kledd nakent, jeg ser dets sårbarhet. Jeg vet hvor de kommer i fra. Jeg ser din evne til å aldri tørre å føle deg sårbar i din måte å håne meg på. Din frykt av å ikke eie makten og showet. Ditt ego som gjemmer en sårbarhet du selv ikke tør å ta tak i. Du har en kamp inni deg du aldri kommer til å vinne. Jeg ser den ensomheten dere sitter på. Ønsket om å bli elsket hos ethvert menneske. 

Jeg tapte. De tok makten jeg en gang eide. Jeg sluttet å kjempe. For de gav meg en kamp jeg ikke kunne vinne. De satte meg tilbake til den rollen samfunnet har skapt.  Min munn var som en linje. Jeg ble et objekt. Men dette kan jeg også leve med, for jeg klarer å være sårbar. Jeg frykter dere ikke fordi jeg ser igjennom dere. Tronen er laget for to dominerende hvite menn, og de tisser i buksa.