Ekte død

Death is real
Someone’s there and then they’re not
And it’s not for singing about
It’s not for making into art

(fra Real Death)

Slik begynner Mount Eeries hjerteskjærende A Crow Looked at Me. Phil Elverum hadde akkurat mistet kona si, og bearbeidet følelsene i albumformat. Det virker kanskje selvmotsigende å åpne med disse linjene når han er i ferd med å synge om død i førti minutter. Men så melder jo nødvendigvis en rekke selvmotsigelser seg når vi behandler kompliserte følelser.

Og her jeg sitter etter en hektisk helg, tom for tekst, tenker jeg at jeg like godt kan dele noen løse tanker om plata jeg hører på igjen.

I realized that these photographs we have of you
Are slowly replacing the subtle, familiar memory of what it’s like to know you’re in the other room
To hear you singing on the stairs
A movement, a pine cone, your squeaking chair
The quiet, untreasured, in-between times
The actual experience of you here

(fra Toothbrush/Trash)

Tekstene til Elverum er like fascinerende som de er brutalt ærlige. Lange setninger som ikke alltid treffer rytmen, bestående av observasjoner, minner og poetiske vinklinger, adressert direkte til kona. Lyden av et menneske som gjennomgår sorg er såpass rå at det nesten føles som om jeg sniklytter på noe privat.

Den samme betenkeligheten ligger der hos Elverum, i en senere låt:

I wrote down all the details of how my house fell apart
How the person I loved got killed by a bad disease
Out of nowhere for no reason and me living in the blast zone
With our daughter and etcetera I made these songs


And the next thing I knew I was standing in the dirt
Under the desert sky at night outside Phoenix
At a music festival that had paid to fly me in
To play these death songs to a bunch of young people on drugs

(fra Now Only)

Han synger om gråten når skolesekken kona i all hemmelighet hadde bestilt til datteren kommer i posten, om å bli fjetret av lyset fra rommet der hun døde når han er ute med søpla, om at han ikke husker hvorvidt hun likte revebjeller. Om ekkoene som forsvinner.

Ofte virker låtene mest som tonesatte dagboknotater, noe de kanskje også er. Melodiene er minimale, som om det å få ut ordene er viktigere enn sangen. Samtidig er dette slående musikk å høre på.

And the aching was buried, dreaming, aging, reaching for an idea of somewhere other than this place
That could fold me in clouded yearning
For nowhere actually reachable, the distance was the point

(fra Soria Moria)

Følelser er nært knyttet til hvordan vi opplever musikk. Også i kveld kjenner jeg det. A Crow Looked at Me er ikke akkurat musikk man får på hjernen. Selv om jeg har hørt plata mange ganger, har jeg aldri tatt meg selv i å nynne på strofene. Men når jeg igjen sitter her og lytter, blir jeg oppslukt av den sparsommelige instrumenteringen, den upolerte fremførelsen, og, ikke minst, følelsene. Summen er større enn enkeltdelene.

Jeg vet ikke helt om det er fordi Mount Eerie faktisk synger om ekte død, eller måten han fanger den musikalsk. Kanskje han vekker noe som bor i oss alle. Det er ihvertfall skikkelig fint.

I brought a chair from home
I’m leaving it on the hill
Facing west and north
And I poured out your ashes on it
I guess so you can watch the sunset
But the truth is I don’t think of that dust as you

You are the sunset

(fra Seaweed)