Ting jenter absolutt ikke vil at du skal vite

Beklager. Denne tittelen er bare clickbait. Jenter er forskjellige. Jeg har aldri vært helt komfortabel med å skrive artikler, eller essayer. Tekster hvor jeg må være ekte og ikke skjules bak en fiktiv karakter, som jeg liker best. Å finne på ting. For eksempel tittelen over.  

Jeg gjorde nylig et intervju i forbindelse med en bok jeg har skrevet. Jeg ville så gjerne svare noe interessant til journalisten. At det var et eller annet ved meg som kunne være clickbaitete. Selv om jeg aldri har vært med på reality, hatt en sjelden sykdom eller vet svaret på hva jenter absolutt ikke vil at du skal vite. Det eneste jeg kunne si var at jeg skriver om mensen. Er ikke det en clickbait?

Noen i klassen min sa: Når du svarer en journalist er du ikke Johanne. Du er forfatter-Johanne. Du er på jobb. Du trenger ikke svare personlig hvis ikke du vil. Enig, sa jeg. Jeg er litt i mot det, å dele for mye. Hvorfor har vi denne trangen til å brette ut alt om oss selv? Hvor nært skal man være et menneske man ikke har en nær relasjon til?

Men da jeg først satt der og ble intervjuet, forstod jeg det. Trangen til å rope: Se på meg, jeg er mer interessant enn andre i denne lokalavisa, hør på meg!

De som leser intervjuet vil ikke ha forfatter-Johanne. De vil ha den ekte Johanne. Blir jeg mer interessant jo mer av den ekte Johanne jeg er?

Jeg jeg jeg, Johanne, Johanne, Johanne.

Dette får meg til å tenke på den idéhistoriske klassikeren The Fall of Public Man av Richard Sennett og hans begrep intimitetstyranniet. Begrepet handler om søken etter personlig mening i det som bør opptre som upersonlig. Et godt eksempel er i politikken, som i økende grad utvikler seg til å bli mer personorientert i dagens samfunn. Konsekvensen er distansering. Som Bjørn Eidsvåg synger: «Alle ska vær så intime. Men ingen e egentlig nær».

I et forsøk på å ta av masken, viser vi bare et kunstig jeg på innsiden. Det blir falskt.

Du vil aldri være et ekte jeg overfor et publikum du ikke kjenner. En ting er foreldre, venner, kjæreste, men de trenger ikke se deg som interessant. De vil se deg for den du er. Et publikum vil noe helt annet.

Er det mest forfatter-Johanne eller mest den ekte Johanne som skriver denne teksten?

Jeg jeg jeg jeg jeg, Johanne, Johanne, jeg jeg jeg jeg jeg jeg jeg jeg jeg jeg Johanne Johanne Johanne Johanne Johanne Johanne Johanne.

Det frister å lage en interessant karakter, det frister å være forfatter-Johanne og ikke ekte Johanne. Den ekte Johanne har aldri studert idéhistorie eller intimitetstyranniet, annet enn å lese om det på baksiden av en bok jeg fant i hylla hjemme og vagt bruke mine egne ord. Googlet litt og fant Bjørn Eidsvågs låt med samme navn. 

Akkurat det er helt sant.