Poetisk aleneskap

Di Derres jazzlige musikaltoner dunker rytmisk i øreproppene. I peisen danser flammene fortryllende; dets bevegelige oransje kropp bretter seg rundt og svøper om vedkubbene vi har matet ilden med. Vedkubbene kjemper iherdig imot det uunngåelige nederlaget som venter, men flammenes kvelende kraft krafser kompromissløst kring kubbenes kullglødende kampmot. Lange tiden forløper ikke før de stubbelignende trestumper er omgjort til hvittrukne beviser på kjemisk-prosessuelt nederlag og klapper sammen så en virvlende sky av oppskutte glør omkranser flammenes flamenco. 

Fiksert festes øynene mine mot flammenes dans og konsentrasjonen festes så intenst til dette lille kvadratglasset i peisinstallasjonen, som lar meg bevitne denne strabasiøse krigen, at alt annet av nærliggende omgivelser – det hjemmekoselige stuerommet, de gamle barneportrettbildene på veggene, kjøkkenet og kjøleskapet og komfyren framfor meg, den gule lenestolen ved siden av nyryddet stuebord – drukner bort i blikkfangets periferi som tilslørte utydeligheter. I fascinasjonens fengslende forførelse sitter jeg stille med blikket flakkende i takt med flammenes grasiøse bevegelser og det er som om tidens sprang opphører i dette øyeblikket. 

Det er som om det som en gang var rommet av universets altoppslukende uendelighet og massive omfavnelse nå er komprimert til en konsentrert kjerne – dette stillbildet; meg og peisflammene i denne lånte stuen ute på landet. Du er her med meg, sovende i sofaen i min ytterperiferi – trygt plassert under et dekkende varmeteppe – og jeg vet det. Din lette søvnige pust er en del av det stille lydbildet, og lyden av dine åndedretter er et behagelig tilskudd til flammenes knitring og temperaturens lydsprak. Det er en tilført trygghet til øyeblikket å vite i min bevissthet at du ligger der hvilende i rommet – men i dette suspenderte øyeblikket er jeg allikevel alene; det er meg og flammene. Det er som om din sovende eksistens – din bevisstløse tilstedeværelse – forsterker min egen følelse av tilbaketrukken aleneskap. Det er ikke ensomhet, som at jeg lengter etter noe – etter nærhet, kontakt, kjærlighet eller berøring – men behagelig aleneskap, en løsrivelse fra verdens kaos til en stillferdig stund for meg selv; poetisk aleneskap. 

Jeg vet ikke hvor lenge jeg sitter sånn mens musikaltonene fra både banjo, bratsj og keyboardtangenter rytmisk samspiller i øreproppene uten at jeg er dem bevisst; når tiden føles stillestående er det å skille 30 sekunder fra 30 minutter en umulighet. Men jeg blir dratt halvt tilbake til virkeligheten idet KORK-orkesterets fiolinstrykerne fløyelsmykt legger det musikalske bakteppe som er mellomspillet for vokalistens introduksjon av neste låt; en anekdotisk erindring om da han, som meg, satt slik med en annen person i rommet og kjente på aleneskapet; en kortsiktig ensomhet. 

Vokalistens ord brant seg fast i hjernebarken min, og hele mellomspill-anekdoten har jeg memorert, ordrett. Jeg vil ikke gjengi dem, for disse ordene har jeg gjort til mine; som en beskrivende hymne til denne situasjonen, til midlertidig aleneskaps poetiske ro, til musikkens magiske evne til å berøre og fortellervirtuosers – som vokalisten i sin erindrende introduksjon – evne til å ytre ord bedre enn jeg selv kan for å beskrive min situasjon. Mens den henrivende erindringen fløt fra vokalistens munn gjennom mikrofonen, var det som om jeg selv ble dratt ut av min egen kropp og så meg selv utenfra; gjennom et kvadratformet peisvindu kunne jeg titte på meg selv. Jeg har lagret dette stillbildet i meg selv – i et vakkert vemod over faktum at dette øyeblikket aldri kan rammes inn og henges på veggen.
Stillbildet på et lykkelig aleneskaps øyeblikk portrettert; lykkens stillbilde.