Tapet av forestillingsevnen

Baudelaire var en av de første dikterne i verden som skapte sitt eget univers. Det kunne nærmest virke som om Baudelaires blikk hadde en evne til å vekke døde gjenstander til live.

Når Baudelaire ser på en gjenstand, begynner gjenstanden å se tilbake på ham. Dermed oppstår en underliggjørende effekt, omtrent som når et menneske ikke kjenner igjen sitt eget ansikt i speilet.

Tomheten oppstår når verden står tilbake uten at fantasien eller imaginasjonen makter å løfte tingene i verden opp til et høyere nivå. Paradoksalt nok kan det virke som om verden trenger dikteren like mye som dikteren trenger verden. Forestillingsevnen er dikterens rikeste skatt, og denne skatten er truet i den moderne verden.

Den mekaniske reproduksjonen truer forestillingsevnen. De ferdige bildene trenger seg inn på netthinnen og blir værende der som nøyaktige avbilder av den virkelige verden, mens evnen til å forvandle verden gjennom minnet eller imaginasjonen blir borte.

Man trenger ikke huske noe, når man har fotografiet av virkeligheten på netthinnen. Eller rettere: Man trenger ikke selv ha lagt til noe til minnet: Sannheten er der jo, i form av fotografiets i og for seg ”sanne” gjengivelse av virkeligheten. Dermed går noe tapt. Faktisk er det aller viktigste som går tapt, nemlig menneskets eget bidrag til virkeligheten.

Også Rilke, som beundret Baudelaire grenseløst, er inne på mange av de samme tankene. Gjenstander som kunne hatt muligheter til å bli omgitt av sjeldenhetens aura, oppnår aldri denne tilstanden. Det gjelder både for mennesker og objekter. Det er sjeldenheten som gir tingene deres aura, og denne forsvinner i den mekaniske reproduksjonens tidsalder. Det rammer til slutt også mennesket selv.