Pasolini, og kunsten å provosere

En kald novembernatt i 1975 ble regissøren, poeten og provokatøren Pier Paolo Pasolini henrettet. På stranden i Ostia ble han overkjørt flere ganger av sin egen bil. Testiklene hans ble knust med en jernstang, og kroppen ble forsøkt brent med bensin. En 17 år gammel prostituert ble arrestert, og tilsto.

I ettertid trakk han tilståelsen sin. En gruppe meningsmotstandere stod angivelig bak drapet.

Så, hvordan lager man kunst som er så provoserende at man blir henrettet?

For Pasolini var mye av karrieren preget av kontroverser. Debuten Accattone, hvor han utforsket Romas undergrunn, ble møtt av krav om sensur fra konservativt hold. Hans bidrag til Ro.Go.Pa.G. i 1963 fikk ham arrestert. I kortfilmen spiller Orson Welles en regissør som filmer Jesu korsfestelse på en søppelfylling. Den katolske kirke var ikke videre imponert.

Men en viktig ting å huske: en sann provokatør går ikke bare aktivt inn for å sjokkere. Hvem som helst kan si eller gjøre noe, vel vitende om at det vil skape allmenn forargelse. For å virkelig provosere må du vekke noe hos motparten, ikke bare være kontrær. Du må forstå publikum.

Da Pasolini året etter regisserte sin versjon av Matteusevangeliet, hyllet katolikkene ham. Han er dermed den eneste som har en film både på Vatikanets liste over filmer man burde se og filmer man absolutt ikke må se. Da snakker vi spenn.

Det er lett å sette en figur som Pasolini i bås. Filmene hans hadde drøye, ofte grensesprengende scener. Gjennomgangstemaer var sosial ulikhet, religion og utforskning av seksualitetens ytterpunkter. Slikt blir folk sinte av. Dessuten var han en homofil kommunist. Skal man tro kommentarfelt, er dette fremdeles identitetstrekk som provoserer.

Han klarte også å irritere i egne rekker, blant annet ved å kritisere studentopprøret i 1968. Pasolini ville ikke støtte at en gjeng velutdannet middelklasseungdom slåss med politiet, som hadde sterke røtter i arbeiderklassen. Utsagnene hans skapte fiender i alle leire.

Men et slikt fokus overser en viktig faktor i hvorfor Pasolini provoserte så sterkt: bak alle kontroversene var han en ekstremt dyktig kunstner. Folk så filmene hans, anerkjente håndverket, ble truffet av hans poetiske blikk. Flere av dem var suksesser. De er like mye preget av naturlig belysning, suveren casting og kreativ historiefortelling, som de er av provoserende tematikk. Folk hørte på Pasolini, enten de ville eller ikke.

Etter en serie populære filmatiseringer av klassisk litteratur, kalt Livets Trilogi, kom hans mest provoserende verk. I ettertid har det også blitt hans mest kjente: Salò o le 120 giornate di Sodoma. En blek blanding av Marquis de Sades fengselsfantasier og de italienske fascistenes overgrep under krigen. Første ledd i en tenkt Dødens Trilogi, og ekstremt forstyrrende titting den dag i dag. Tortur, voldtekt, koprofagi. Filmen brøt de fleste grenser.

Salò er en film som i moderne tid gjerne havner på lister over «de sjukeste filmene». Mange fokuserer på konkrete scener og hvor grenseoverskridende de er. Sannsynligvis er det også filmen som fikk Pasolini drept.

For den er ikke bare en samling drøye scener. Salò er ikke nødvendigvis noe mesterverk, men er heller ikke sin tids versjon av splatterporno som Saw og Hostel. Den er en provoserende samfunnskritikk. Den utfordrer publikums antagelser. Den holdt opp et speil, og folk likte ikke det de så.

Og den gjorde kanskje en gruppe mennesker så sinte at de bestemte seg for å henrette regissøren. Brutaliteten i drapet understreker om noe bestialiteten han beskrev.

Det er kanskje fristende å dra en parallell til dagens debatt om politisk korrekthet, med alle sine forenklende moteord og steile fronter. La oss ikke gjøre det. Pasolini var ikke en kommentarfeltkriger ute etter å «krenke» tenkte motstandere. Han var en regissør som ville si noe.

Da han i sine siste dager ble spurt om hvem i all verden han hadde laget denne fæle filmen for, svarte han:

«Denne filmen er for alle, for mennesker som meg.»