Du er overfladisk

“Klær skaper personen”, hevdes det i det eldgamle ordtaket som ingen vet hvor kommer fra. 

Sånn er det vel med ordtak flest, altså at en ikke vet hvor det kommer fra? Kanskje dette er gitt sannheten som sterkt er til stede i ethvert godt utsagn, ordtak og frase; det funker fordi det er sant, og overleverer seg selv uten at de som overleverer dem, er klar over den dype sannheten som ofte dveler under overflaten. Men hva hvis overflaten har sin egen sannhet?

Jeg har ofte stusset over ordtaket “Adams drakt.” Å referere til noen som i Adams bekledning vil si at de er nakne. Uten en tråd. Dette er selvsagt grunnet det faktum at Adam ble skapt, slik vi alle blir født; naken. Da Adam og Eva brøt Guds påbud om å spise frukten av kunnskapens tre, skjedde det noe bemerkelsesverdig: de ble selvbevisste. Med selvbevisstheten kom en av de mest urmenneskelige blant følelser inn i verden, nemlig skam. Det interessante var at det med skammen for Adam og Eva kom en umiddelbar trang til å dekke seg til; til å skjule den nakne kroppen i all dens perfeksjon. Pussig, da de før de fikk kunnskap, ikke hadde noen problemer med å gå nakne. Vi kan tolke dette som at klær, det å slenge på seg fillene, dandere korpusen, ornamentere kjødet og fiffe seg opp, pynte seg til og generelt inntre full mundur, er det samme som å bli menneske. 

Klær er det mest overfladiske vi har, både bokstavelig og indirekte. Indirekte fordi vår selvvalgte bekledning utgjør en av de sterkeste identitetsmarkørene vi kjenner til. Punkerne piercet seg, danderte håret som indianere, tattoverte huden og gikk i rufsete klær, alt for anarchy in the UK

Kostymedrama er noe av det morsomste vi vet, nettopp fordi vi umiddelbart kan bevitne en helt annen tid, og dermed en annen verden, enn den vi selv befinner oss i med våre distinkt kjedelige klær. 

Er det ikke pussig at vi ved å ønske å tre inn i en annen verden, en annen tid, når vi går på Operaballet i februar på Gamle Logen, aldri fullt ut kan bebo en annen verden? Nettopp fordi selve forsøket er anakronistisk! Klær vitner dermed om at vi ikke bare er mennesker, men at vi også er vesener som fullt ut er historiske. Vi lever i, av, og gjennom tid, noe som var hele hensikten med den tyske værensfilosofen Martin Heideggers magnum opus med den talende tittele Væren og Tid. 

Hvorfor, stiller man seg selv spørsmålet når man er yngre, er ikke nudister alltid kåte? Så mye naken hud over alt må jo trigge noe! Svaret er at den nakne huden på nudiststranden er noe vi er desensitivisert for (eller på godt norsk, vant til) og at den dermed kan regnes som en ny form for bekledning nudistene velger å ta på seg. For nudistene er klær skammen! 

At klær kan gjøre oss mer kåte enn nakenhet, demonstreres på fascinerende vis ved at forskere i et eksperiment, fikk rotter til å bli seksuelt opphisset av lingerie. Altså rottelingerie! Se for dere det. Sexy undertøy, ved å avsløre litt, men ikke alt, av kroppen, peker frem mot det som skal skje, og derfor kan litt klær være mer sexy enn mye. Tenk bare på hvor sexy, ja, på grensen til skandaløst det var for kvinner å vise anklene sine i Victoriatiden. I et overfladisk og overseksualisert samfunn, er det ikke rart folk synes gigantiske kjoler, skreddersydde dresser og oppsatt hår er appelerende og befriende. 

Som Oscar Wilde en gang sa det, “det er kun overfladiske mennesker som ikke bryr seg om overflaten.” For overflaten er det vi først møter som mennesker. 

Så nudistene tar feil når de hevder at klær er mindre naturlig for oss enn det å være naken. 

Klærne er til kroppen slik livsverdenen er til biologien. Den dekker ikke over, så mye som den avslører, vår natur.