Strømforgreininger

Vi bor i det pustende skallet av jordkloden. Med prosesser som fotosyntese, karbonbinding og den omvendte fotosyntese, som kalles for respirasjon. Planter puster inn men også ut co2, om natten eller når de ikke får lys. Som om det finnes en gigantisk av og på-bryter med et saktegående slingringsmonn imellom, som gir graderte overganger i skumringen, hvor fotosyntese-raten og respirasjonsraten er like og alt hviler på et nøytralt nullpunkt.

Jeg syns alltid sollyset i denne overgangen mellom årstider ser fake ut, eller som om solas liksom endrede oppførsel ikke er naturlig. I alle fall syns jeg den får jorda til å se utenomjordisk ut. Jeg leser i avisen om at vi er i ferd med å miste natta for godt på grunn av vår egen lysforurensning. Vi bruker sjelden nattesynet, ser sjelden stjerner og forstyrrer kroppene våre med alt dette elektriske lyset vi omgir oss med. Det spekuleres i hva slags effekt det kan ha på oss. Jeg studerer kartet som viser lysforurensede områder i Nord-Europa. I Norge er det ett sted som har fargen mørkegrå, som tilsvarer at det er helt uberørt av lysforurensning; det sørligste punktet i Finnmark fylke, der det grenser mot nord-Finland. Her vil man nok kunne se uavbrutt opp og forbi atmosfæren mot stjernene og satellittene, hvis man er heldig med været. Atmosfæren er ikke en markant linje som skiller innenfor og utenfor, som ei vannskorpe som deler lufta og vakuumet, jorda og verdensrommet, som jeg trodde da jeg var liten. Det er et gradert opphør av luftmolekyler. Atmosfæren vår ebber ut i ikke-atmosfære. Atmosfære er et flertydig ord og kan liksågodt bety; aura, følelse, humør, karakter, klima, kvalitet, omgivelse, vibrasjoner, vibes, tone, ånd. (i følge synonymordboka.no) Når man snakker om å ta opptak av et roms atmosfære i filmproduksjon, menes det å fange opp lyden av stillheten, fravær av annen forstyrrende lyd, som prating. Suset i maskineriet som er et bygg, dets rør og ventilasjonsanlegg, er atmosfære.

Man kan ikke si med nøyaktighet hvor grensen mellom atmosfære og det ytre rom går, men det ytterste laget, eksosfæren, strekker seg omtrent halvveis til månen. Partikler som når denne grensen går tapt fra jordens atmosfære og vil drive ut i verdensrommet. Om man zoomer tilstrekkelig ut kan man se konturen av det beskyttende skallet. Så langt ute minsker vi betraktelig i størrelse og lar jorden og oss eksistere kun i billedlige gjengivelser (om man ikke er astronaut selv), og fremstå omtrent som det her: (O)

Tekst delvis hentet fra Strømforgreininger: https://vimeo.com/555168558