Erkjennelser fra en alko-liker

Ingen koffein, ingen nikotin, ingen alkohol. Ingenting; NADA! Vel vitende om disiplinen som inngikk i et slikt løfte, tok jeg ultimatumet til meg og holdt det som et hellig dogme i tredve lange dager. Det skulle vise seg å by på en rekke groteske mentale krampetrekninger. Lik  resten av menneskeheten som har levd før meg, har jeg en tilbøyelighet til rus. Lysten eller lengselen etter en annerledes sinnstilstand, angstdempende eller energigivende, sitter i kroppen som en refleks. Målet for de kommende dagene var å nekte refleksens inntog, og la den forbli en invaderende, men maktesløs tanke i de mørke nevrale korridorene.    

Lenket fast til deres koketterende gifter i en årrekke, tenkte jeg at å bryte trellens kjetting kunne kreve sin mann. Derimot viste de første 15 dagene seg å være ganske tålelige. Den største utfordringen var kjedsomheten og utenforskapen. Pilsen hører hyggen til, som et sosialt rituale. Jeg drister meg til å trekke sammenligningen til de sjamanistiske ritualene stammefolk har gjennomført i alle verdensdeler, helt siden apene forlot trærne og fant sopp på bakken. Ja, det er forskjellige kjemiske forbindelser som skaper forskjellige endringer i bevisstheten, men at det er sosialt, gjentagende og kulturelt dikert kan ingen nekte for. Og like sikkert som at apene spiste møkk, svelget jeg ordene mine om prosjektets simpelhet fra dag 15, etter dag 18. For da satt ubehaget inn. 

“Hvem faen gjør sånt?” – Meg (2021, 18. oktober) 

Impulsens manglende oppfølgning bydde på mindre mentale utfordringer, men utenforskapet jeg følte på når jeg var i godt lag og samtidig ikke følte meg helt med… det gjorde vondt. En helt ny type FOMO ble oppdaget, undersøkt og foraktet som et omvendt empirisk bevis.

Erkjennelsen kom brått: Det handler ikke om at jeg ikke kan ha det gøy uten å drikke, men at jeg ikke kan ha det gøy med folk som drikker når jeg selv er edru. De berusede sitter i et  energifelt som det edru sinn ikke har tilgang til. Kun etanolens kjemi kan oppløse den usynlige barrieren. Det føles i hvert fall slik. Det er mulig et bilde malt av de radmagre dopaminsentrene i hjernen. Det kan være det samme, for det var ingen mengde disiplin eller påtatt lykke som tillot meg å stige inn i varmen. Man mister tilstedeværelsen og blir presset ut rundt øl nummer tre. Da gjenstår bare spørsmålet: hvorfor skal jeg gidde å føle meg utfryst? 

“Dette er såååå whack” – Meg (2021, 23. oktober) 

Grunnlaget for hele prosjektet sto plantet i: Jeg skal bevise dette for meg selv. Bevise at jeg klarer det. En utfordring. Her på edruelighetens strenge sti sto jeg kald og gretten, mens ergerlige tanker prikket i pannen som haggelskur. Tidvis ville jeg bare kaste inn håndkleet, slik at jeg kunne bli med vennene mine på noe gøy, eller kutte brodden av en lang dag. Men jeg gjorde det ikke. Ikke før dag tredve.

Dag trettien skulle egentlig være dagen hvor jeg sa meg fornøyd med stålviljen, og lesket strupen med ildvann og malt. Kvelden før halloween, klokken 21.45, satt jeg nok en gang i en zorb-ball mens vennene mine på utsiden slo vitser og stilte seg inn på samme frekvens. Jeg var få timer unna målet, med vann i glasset. Men rett før målstreken hadde jeg fått nok. Det var nok lærdommer og overbærenhet. Nok paternaliserende sensur. I en rask og stødig bevegelse lot jeg hånden strekke seg etter et lite glass med vodka satt frem til selskapet.

Med en rask slurk forkastet jeg hyggens formynderi, og væsken varmet meg hele veien fra tunge til mage til sinn. Den gjennomsiktige plasten rant vekk, haggelet stoppet, jeg fant blikket til menneskene i rommet og de fant mitt. Vi var tilstede i samme virkelighet. 


“Det er nok erfaringer, nå gidder jeg ikke mer” – Meg (2021, 30. oktober)