Nåtiden er det eneste virkelige

Relasjoner er det som bringer liv og innsikt.

Jeg er på en gård helt syd på Korsika. En økologisk gård med rundt 450 sauer og 1000 oliventrær. Her ystes ost av sauemelk, det presses olivenolje, og alle som jobber her er varme og tranquil – rolige. Jeg kommer inn i huset etter en kort arbeidsformiddag på en solrik, men vindfull dag. Vi har ryddet vekk metervis med vannslanger fra en av åkrene rundt gården, lempet dem på traktoren og ryddet på plass. Straks etter meg kommer Jean-Jo, som nå er i ferd med å overlate gården til sønnen Thomas – like gammel som meg. Det er bare oss to til lunsj her i dag.

Jeg lager espresso og kutter baguette, Jean-Jo steker egg og potetrøsti og setter gårdens olivenolje på bordet. Jeg skjenker i kaffe og vi spiser den enkle, men nydelige lunsjen og snakker om det å reise alene, om familie og om tilstedeværelse.

Jean-Jo sier han skulle ønske han hadde reist mer alene, og at hans kone Pia, som er halvt svensk, er mye mer glad i å reise for reisens skyld enn det han her. For Jean-Jo er det ikke interessant å reise til et sted for å være der en stund og reise hjem igjen. Han reiser for å være lenger, for å bli kjent med mennesker – kanskje gjøre som jeg, jobbe på en gård og forstå hverdagen til folkene der. Han sier bravo til meg, for at jeg reiser alene, har et åpent sinn og vesen, og for at jeg tar kontakt med helt fremmede, kommer på besøk og er nysgjerrig. 

Jeg får nok et bravo for fransken min, som han lurer på hvor jeg har fått fra. Akkurat det gjør mitt frankofile hjerte stolt – det er deilig å få praktisere språket hver eneste dag her, selv om det ikke er perfekt.

Jean-Jo forteller om sønnen Dominic som jobbet i investment banking i Paris, og at han ikke trivdes i det hele tatt. Han var konstant omringet av folk som kun snakket om penger, noe som er slitsomt for en som ikke anser seg som kapitalist. Samtalen fortsatte med prat om hvordan det sterke fokuset i samfunnet på å tjene penger og hele tiden tenke på fremtiden fullstendig frarøver oss nåtiden – øyeblikket. Det eneste som betyr noe er le présent – her og nå. C’est pas la future. Dette er viktig for ham, og det treffer og inspirerer meg. Jeg spør hvordan vi kan få det til, å leve mer i nåtiden. Han sier at det er det som er det vanskelige, å endre måten vi tilnærmer oss livet, men at det er det absolutt sunneste for hodet vårt. 

Jean-Jo spør om det er greit at han tar én av dagens to sigaretter inne. Jeg sier at det skulle bare mangle, og at vi alle røykte inne i stua i hele går kveld uansett, en gjeng som satt i timesvis og pratet og drakk vin. Jeg spør om han trives godt her han er, siden han ikke er så interessert i å reise. Han tar et rolig trekk av sigaretten og ser tankefull ut. Han sier at det er stille her. At han elsker det. Han snakker om hvordan stillhet er langt mer enn hva ord er. Ord er for små til å beskrive virkelighetens kompleksitet. 

Kaffen og tallerkenene er tomme, og Jean-Jo anbefaler meg en flott kyststi en kort kjøretur unna. Det er jo tross alt sol og lite arbeid å gjøre. Jeg sier takk og at jo, dit skal jeg dra og tilbringe  ettermiddagen, selv om det blåser godt. Jeg begynner å rydde, men han ber meg la være. Nyt Korsika, sier min nye venn, føl deg som hjemme. This is your home, sier han med selvfølgelighet. 

Når jeg nå skriver dette ned, tenker jeg: Hvordan er det mulig å være så heldig, å  bli tatt så varmt imot av noen som for to dager siden var meg helt fremmed? Bare på de siste tre dagene har jeg fått erfare og virkelig kjent på bredden av eget følelsesregister, og når jeg nå reflekterer over de dype dalene og de store toppene, gir alt mening.

Jeg har lenge tenkt at det ikke er mulig å ha det bra og kjenne på de største gledene, uten å måtte gjennom de tunge og vanskelige stundene som river i oss på innsiden. Det er som energibalansen i verden, den er konstant. Livet er nødt til å svinge. Det er ikke farlig å kjenne på det smertefulle – selv om det ikke alltid er lett å huske på når man står i det. De siste dagenes begivenheter skal jeg bruke som en påminnelse om hvor fort man kan komme seg opp av gropa igjen, om man bare er åpen for det.