Leve eller eksistere

Er det en forskjell på å eksistere og å leve? Jeg leste en gang et filosofisk postulat om at de fleste av livsløpets dager er ubetydelige, nærmest meningsløse. De fleste dager har ingen innvirkning på livet ble det hevdet; de bare flyter forbi som passerende høstvinder uten at det følger varige minner eller noe man tillegger særskilt betydning for et levd livsløp. Med andre ord er majoriteten av dagene man etterlater seg som sin historie og tilstedeværelse på planeten, dager hvor man eksisterer mer enn man lever, sa de. Ens eksistens er like mye å overleve som det er å leve. 

Lenge trodde jeg på dette resonnementet. Jeg aksepterte at mitt liv i stor grad bare kunne karakteriseres som eksistens; overflødig tilstedeværelse uten særskilt mening eller betydning. Og riktignok er det naturligvis slik at man ikke husker i detalj alle øyeblikk man har vært gjennom. Situasjonsminnet tåkelegges i takt med harddiskens fylde, forhenværende opplevelser av glede og varme fusjoneres til de ikke lenger kan separeres  Du vet bare at det har vært. Som et stort, brennende bål samles  minnene som en enhetlig flamme av takknemd. Din eksistens samlet i et bål,som det i menneskehetens bål er ubetydelig om slukkes. Kanskje kan det argumenteres for at i det større perspektiv er ens tilstedeværelse overflødig. At ens brennende bål i den store flammen drukner ut. Jeg svelget i alle fall postulatet rått, fritatt for større autonome, kritiske sonderinger. I feig takksigelse, en lettvint prosess hvor man unngår å våge å se seg selv som hederskronet for mennesker rundt seg, slo jeg meg til ro med at «eksisterende» var adjektiv beskrivende nok for mitt liv. 

Men så kom du. 

Og jeg innså at overlevelse ikke er nok. Overlevelse er ikke verdig eller betydningstungt nok til å beskrive alt det du får meg til å føle Kom ikke hit og fortell meg at livet er overflødig, fritatt for mening i alle fall. Kanskje kan det hevdes at mitt liv i menneskehetens historie og utvikling er som musepiss i havet å regne, men hvis kriteriet for at ens dager skal kunne omtales som levde framfor overlevde er at de forløpte dager er revolusjonerende for menneskets historie, er det få liv opp gjennom historien som kan beskrives så. 

Postulatet jeg engang slukte ukritisk har fastnet i vrangstrupen. Jeg tror ikke på det lenger. Mest fordi du viste meg hva postulatets største brist er; hvor dets – om man som jeg lenge gjorde, befinner seg i ukritisk sinnstilstand – lettslukelige moral kommer til sin utilstrekkelighet. Å anse sin egen eksistens som overflødig er i tungsinnheten svartmaling nok, men i det man aksepterer postulatets framsatte idé devaluerer man i samme stund menneskene rundt seg. Og hvilken rett har jeg til å slukke ditt takknemds bål? Si at ditt liv er eksistens mer enn det er levende? Verken rett eller lyst har jeg. For i ditt bål ser jeg meg selv. Og i mitt bål danser du; som en gudinne i flammenes uforklarlighet.

Alt du lar meg kjenne på sammen med deg; gleden, begjæret, trangen etter din nakne kropp klemt mot min – i en følelse av komplementære puslespillbiter som omsider har funnet sin plass – er følelser jeg kun finner et ord til å beskrive med riktighet; levende. Å elske er det mest levende mennesket gjør og å elske gjør livsløpets dager betydelige. Betydningen finnes i relasjonen – i kjærligheten til en annen. Og det dekkes ikke av overlevelse, ikke av eksistens – det er å leve.