Leste du noen gang Kahlil Gibran, mamma?

I dag er det fem år siden mamma døde. Tiden går ubarmhjertig fort iblant. Og minnet påvirkes. Da hun døde, hvisket minnene om slutten delvis ut de eldre erindringene. Sykdom kan være så ekstrem at den virker altoverskyggende. Det tar tid før såret gror, og fortiden kommer tilbake i bølger. Men den gjør det.

I sommer rydder jeg omsider i boksamlingen hennes. Nesten fem år på overtid. Bøkene har stått der, som en del av selve hyllene. Et møbel, eller kanskje et alter. Noe hellig. Det har sjelden falt meg inn at jeg faktisk kan ta dem ned fra hylla, lese dem, ta del. Men det er på tide. Minnene bor også der, i alt mamma etterlot seg.

Jeg tenker på alt hun lærte meg. Fra hun leste Narnia til meg som tre-fireåring, og jeg maste om «neste kapitt» med en gang hun stoppet for å puste. Da vi var ferdige med en bok, startet vi på neste, og så tilbake til start. Senere, da jeg ble eldre og begynte å lese selv, fikk hun meg til å lese Kafka, Herman Hesse, Thomas Mann. Bøker hun trodde jeg ville like, eller, etterhvert, som hun hadde lyst til å snakke med meg om. Noe mamma ville dele med meg.

Hun var veldig glad i magisk realisme, selv om jeg er usikker på om det var det hun selv kalte det. Jeg husker ikke alt lenger. Men jeg husker hun var fascinert av historier hvor glimt av noe overnaturlig skar gjennom virkeligheten og skapte forløsning. Mamma trodde på det gode.

Gabriel Garcia Marquez, Isabel Allende, Toni Morrison, Amy Tan, Salman Rushdie. Navn jeg ser i bokhyllene bringer tilbake samtaler vi hadde. Jeg legger dem i haugen vi skal spare på. Hun ville jeg skulle lese dem, og vilje kan trosse det meste.

Mamma elsket bøkene. Husker en bokhandel i nabobygda, hvor hun etter om og men reiste hjem med Dostojevskijs samlede. En koloss jeg kun fjerner fra hylla de sekundene det tar å vaske vekk støvet som samler seg når man glemmer. De skal være der.

Hun elsket vin, god mat, håndlagde kjoler fra små produsenter hun fant på internett. Jeg sparer på kokebøker og reiselitteratur jeg er usikker på om jeg noen gang selv vil plukke opp, fordi de har en bit av henne i seg. Som om hun står over skulderen min og sukker hver gang jeg legger noe til side.

Smiler av Murakami-bøkene som fyller mye av hylla over senga. En forfatter jeg tipset henne om. Hun leste langt flere av dem enn jeg har gjort. Men jeg har fremdeles tid. De får stå.

Mange bøker havner allikevel på bordet, hvor jeg organiserer dem i hauger. En samling fra et liv, selv et som forsvant altfor tidlig, tar plass. Noen av dem er ting hun sannsynligvis endte opp med gjennom bokklubber, gaver, tilfeldige valg på mammutsalg. De jeg ikke kan knytte til noe spesifikt minne havner på bordet. På gulvet etterhvert som bordet fyller seg opp. I kasser som skal videre til en brukthandel.

Enkelte legger jeg til side. En slags mellomkategori. Bøker som ikke trenger å stå lagret hos faren min, men som fremdeles kan bety noe for noen. Gir de til venner etter å ha forsikret meg selv om at det ikke er en altfor rar ting å gjøre. Jeg tror mamma ville satt pris på det. Hun likte alltid vennene mine. Mamma hadde god humor.

Selv ender jeg opp med to bøker av Kahlil Gibran. Jeg har jo tilgang til alle de jeg lar stå i hyllene også, men disse vekker interessen min uten at jeg har en god forklaring på hvorfor. Jeg husker dem ikke, men tar dem med.

Da jeg en søndag i august omsider dykker ned i dem, blir jeg usikker på om hun noen gang egentlig leste dem. De er så ferske, bærer ingen tegn av at noen har bladd i dem. Ingen eselører eller fingeravtrykk. Men mamma var jo også forsiktig med bøkene sine.

Snakket hun noen gang om dem? Jeg husker ikke. Men hun snakket ofte om bøker. Mer enn noen annen jeg har møtt. Og nå kan jeg ikke spørre henne. Det hender fremdeles at jeg tenker eller opplever noe, og øyeblikkelig vet hva mamma ville tenkt, hva hun ville sagt. Sånn vil det kanskje alltid være. Men med Gibran er jeg ikke sikker.

Jeg tror hun ville likt dem. Biter meg merke i et par setninger fra Profeten:

    «Dere vil gjøre tiden om til en elv der dere kan sitte på bredden og se at den flyter av sted.

    Men det tidløse i dere er likevel klar over livets tidløshet, og vet at gårsdagen bare er i dags erindring og at morgendagen er i dags drøm.»

Jeg skriver at mamma elsket, i fortid. Kanskje det ikke er sant. Kjærligheten hennes er her fremdeles.