Latterlig ond

“Hehehehehehe”

“Nyahahaha!” 

“Wahahahah” 

Hva har alle disse latterne til felles? De er onde, selvsagt! 

Den første, hører til Darth Sidious, hovedantagonisten i Star Wars-universet og en av de mektigste sithene (brukere av den mørke siden av Kraften) og er spesielt ond. Den er tidvis kaklete, tidvis hes, og alltid mettet av skadefryd. Darth Sidious ler når han setter sin karakteristiske purpurfargede strøm i våre helter, han ler når han slåss mot Yoda og nesten dør, og han ler når han legger sine planer om univers-herredømme og ser på tegninger av Dødsstjernen. Hva er det som gjør ham så ond, hva er det som driver denne komplekse karakteren? I følge filmskaperen George Lucas, ikke spesielt mye. Han skal rett og slett være “ren ondskap kroppsliggjort” og lyden av ondskap er den raspete lyden av Sidious’ latter. 

Den andre latteren hører ingen ringere enn Voldemort til. Den mektigste mørke trollmann som noen sinne har levd i Harry Potter-universet. Hans latter blir av forfatter J.K. Rowling beskrevet som “høy og kald.” Mang en gang markerer Voldemorts latter en umiddelbar fare for Harry og vennene hans. Når Voldemort ler, er det ikke mye humor å spore i dens kjølige klang, men snarere et ønske om kontroll, og en følelse av at den er innen snarlig rekkevidde. 

Den tredje og siste latteren, tilhører en viss katt. En stor katt. En ond løve ved navn Skar. Skar er kjent fra den legendariske Disney-filmen Løvenes konge, og hans latter er spesielt effektiv. Særdeles kjent er låta “Vær beredt” der han både humrer, ler og skratter med sine undersåtter, hyenene. 

Felles for alle disse onde latterne, er kulde, blandet med intens skadefryd og ikke minst, ensomhet. 

For den onde karakteren er alltid ensom.

Voldemort, Sidious og Skar er alle arketyper, destillerte bilder på grunnleggende menneskelige karaktertrekk, og de er intenst minneverdige av den grunn. De undertrykker ethvert forsøk på å komme sin egen ensomhet i møte, og er derfor fordervede sjeler.

Våre karakterer føler seg både forrådt og misforstått av den øvrige verden, og kan ikke akseptere dette faktum. Derfor ser de det som sitt mål å aktivt stride mot verden og alle dens karakterer, underkaste seg den for på den måten å tilegne seg den oppmerksomheten og hederen de føler at de fortjener. De frykter andre mennesker og dyr, da de ikke våger å binde seg til noe annet enn seg selv. De opprettholder seg selv i en autoerotisk selvkjærlighet som ikke er noe annet enn friksjonsløs spinning i et egoistisk tomrom. De at de er villige til å bruke andre som kun midler mot deres egen selvforherligelse som mål, er, selvsagt, det som fører til deres undergang. Voldemort blir drept av Harry, som han kraftig undervurderer hvor mye støtte og hjelp har mottatt. Skar blir spist levende av sine egne hyener, som han alltid hadde neglisjert, og Sidious blir kastet ned en sjakt av sin egen elev. 

Den ondes latter er blottet for sann glede, for ekte latter er i sin natur nestekjærlig.