Den underbevisste pasningen

«I himmelen får vi spille så mye fotball vi ønsker»
– Kjell Magne Bondevik, norsk statsminister (1997-2005)

Jeg avventer ballen, som i en høy bue over himmelen er på vei ut på kanten min. Allerede før jeg mottar den, har jeg gjort min første tabbe. Det hjelper lite at mottaket mitt er silkemykt – jeg har ikke på forhånd bestemt meg for hva jeg vil gjøre med ballen.  

Tre-fire motspillere er allerede på vei mot meg, de ligner kjøtere, fråden står ut av munnen på dem. Venter jeg for lenge, klipper de meg ned. Den første spilleren vil antagelig satse to-tre meter foran meg og spenne bena strakt ut. Når han flyr horisontal mot meg, er det med knottene først og i ankelhøyde, benas desidert svakeste punkt.  

Slike situasjoner knekker ankler som småkvist, og jeg prøver derfor å føre ballen videre på riktig tidspunkt, gjerne akkurat idet motspilleren tar sats inn i taklingen og ikke lenger kan omdirigere kursen. Og hvor dum ser han ikke ut! Jeg sender fyren til pølseboden, som det gjerne heter; han suser rett forbi meg. Men neste mann er fortsatt hakk i hæl, en lodden liten jævel er han, og i sideblikket ser jeg at han tar innpå. Fra andre kant kommer en høyreist back, han roper noe på dansk jeg ikke forstår, men ordlyden er ikke til å ta feil av – han er kommet for å ta både meg og ballen, gjerne i en og samme takling. Og jeg tenker: faen heller. Jeg slår ballen så langt jeg bare kan, måker den til helvete og ut. Jeg følger den i sin bane over den mørke himmelen, over gjerdet på andre siden, langt inn i krattskogen. Borte på sidelinjen registrer jeg hvordan treneren oppgitt rister på hodet. Hva kan man si. Det gikk som det måtte gå.

Jeg er ikke en spesielt god fotballspiller. Faktisk er jeg en middelmådig fotballspiller. Jeg spiller høyreback i dansk femtedivisjon. Det er hverken en spesielt prisverdig posisjon eller et nivå å strebe etter. Å være en god fotballspiller, derimot, fordrer en slags metaintellligens, en intuitiv, nesten underbevisst begavelse. Beslutninger må tas på brøkdelen av et sekund. Det er ikke rom for den overveiende, reflekterende intelligens. Tvilen hører ikke hjemme i fotballen. Tviler man, om så bare for et øyeblikk, er ballen tapt, og man må belage seg på enda et blytungt returløp.

Mekanisk tar spilleren seg forbi motstanderen, en leken finte sender ham først til den ene siden, så til den andre, alt med små, kontrollerte forskyvninger i overkroppen, før motspilleren, en innbitt liten mann, en terrier av en spiller, er blitt lurt for tredje gang Jeg misunner spillere, som oftest midtbanens katalysatorer, benådet med en intuitiv teft for spillets mønster og flyt. Vi andre forvises til kantene, hvor det er mer av både tid og rom å spille i, men hvor vi likevel stadig må belage oss på å gjøre valg så enkle at man umulig kan kludre det til, og ellers se oss nødt til å tråkke litt hardere til i taklinger, løpe litt ekstra, svette litt mer.

For å undergrave myten om fotballens platthet, kan man løfte frem en mer filosofisk undersøkelse av konseptet kvalitet. Fotballen omgjøres til et språk spilleren behersker utenat. Det er ikke ulikt forfatteren som skriver, helt uten tanke for seg selv, som i en transcendental, nesten underbevisst tilstand skriver sine beste tekster, eller med musikeren, som intuitivt komponerer et stykke sjeldent melodisk og vakkert. Intuisjonen er den samme, og går hånd i hånd med kreativiteten.

Den for lengst utdaterte oppfatningen om fotball som et brutalt og strukturløst spill, må også lukes ut, fordi der det i danske femtedivisjon ikke står til å nekte for at taklingene florerer og spillet ofte er oppstykket og upresist, handler det mer enn noe annet om at det er dansk femtedivisjon vi snakker om. På det høyeste nivået finner man derimot spillere som Pirlo, Iniesta, Totti, Guti,  Zidane – trege, ofte fysisk svakere midtbanespillere, men som opptrer med en majestisk ro og som avleverer hver ball med en sjelden presisjon. De danser med ballen i beina så å si, snurrer rundt motstandere og får det hele til å se lekende lett ut. Det er vakkert å se dem spille, med timingen og rytmen de utviser, de grasiøse, sindige bevegelsene som fortvilede motstandere forgjeves blir løpende etter.

Fotball er et spill man spiller med hjernen, sa den nederlandske legenden Johan Cruyff. Med den største selvfølgelighet fungerer de gode spillerene som omdreingspunkt for alt som foregår på banen. Det som skiller dem fra resten av dyktige spillere, er nettopp hvordan de er i stand til å strukturere spillet, nesten marionettaktig, slik at når ballen til slutt finner veien inn til nettmaskene, er det ikke som et produkt av skuddet eller den assisterende pasningen, men selve mønsteret som har forplantet seg hele veien fram til den siste berøringen. Og hva er det, om ikke vakker koreografi, genial orkestrering?

Fotball, og dette står jeg for, er kunst, og det helt på høyde med musikk og litteratur. Først må det likevel innrømmes at fotballspilleren til forskjell fra forfatteren ikke innbyr til eksistensielle erkjennelser, og heller ikke som den begavede kompinisten makter han å påføre sinnet en slags sjelelig harmoni, en estetisk fornyelse av omgivelsene. Men fotballspilleren har samtidig fellestrekk med dem begge: Gjennom kunsten og fotballen intensiveres livet, ene og alene fordi følelsene forsterkes. Glede opphøyes til ekstase, fortvilelse omformes til desperasjon, noe som gir et overordnet inntrykk av livsnærvær. Og kanskje tar du deg i å tenke, faen, visst er jeg i live, det hadde jeg nesten glemt. Det er en god følelse, om ikke den beste.  Fotballen, lik den store kunsten, er en høyst effektiv kur mot antipati og nihilisme. For å sitere Norsk Tipping: Livet er morsommere for den som liker fotball.