Ned Köpenicker Allee

Enkelte gater eller veier vil bli forbli mer i minnet enn andre. Gatene i byer du har kalt hjem tar naturligvis en viss plass. Parkgata i Ålesund for eksempel. Eller Charing Cross Road i London. I tråd med en allmenn urbanisering kanskje uunngåelig, selv om stølsveier i mer landlige omgivelser naturligvis også ofte kan huskes bedre enn andre veier. Etter å ha besøkt det tysk-russiske museet i den sydøstlige berlinerbydelen Karlshorst på en ellers noe grå julidag, skulle like fullt en betydelig del av en vei ved navn Köpenicker Allee bli en minneverdig en. Der jeg skulle forsøke å finne en vei tilbake til en av den tyske hovedstadens forstadsbanelinjer.

Sydover på en grusvei gikk det. Før Bundesamt für Strahlenschutz dukket opp på høyre side. Navnet virket først litt skummelt før du tenkte på at det egentlig bare er fint at et slikt offentlig organ finnes i vår moderne verden. Du fortsatte nedover, og til din store glede hadde du snart beveget deg inn i et område med det som fortonte seg som idylliske kolonihytter. Det hadde begynt å bli et stykke, og du spurte derfor etter veien til banen. Det påfølgende svaret var å bare fortsette rett frem. Geradeaus. Et høflig tilbud om skyss også fra den kunnskapsrike kolonihyttebeboer med sin viten om hvor man fant «die S-bahn». Men avstand nevnte du som en grunn til at det ikke gikk an. Og trasket derfor videre. Pandemien var ikke over.

I romanen Kastanjealléen av den danske forfatteren Dea Trier Mørch framkommer det på side 66 i Tove Nilsens oversettelse fra 1979 at tittelalleen «er selve midtpunktet i dette landet. Barna drømmer ikke om å overskride grensene. Mormor forbyr så lite. Og det hun forbyr, skal holdes.» Noe forbud med å avvike fra Köpenicker Allee hadde du ikke selv fått på din ferd. Det virket fristende å ta til høyre eller venstre når du kom til Wiesengrundstraße, bevisst et av filosofen Adornos navn der du gikk, men gode råd er til for å følges. Du fortsatte dermed rett fram.

Tilbake i Norge mintes du en scene fra 2020-filmen Undine av Christian Petzold. Filmens hovedperson, Undine Wibeau, skal som historiker undervise en gruppe gjester ved ulike bymodeller av Berlin. Til slutt kommer hun inn på den tyske hovedstadens begynnelse. Hvis navn av slavisk opprinnelse skal gi sumpassosiasjoner.

Sumper er grønne, men samtidig våte. Du gikk videre på en vei hvor du ikke umiddelbart tenkte på muligheten av en sump. I så henseende var det vanskelig å se for seg at en betydelig forandring nok hadde funnet sted over meget lang tid. Men noe har vært, noe er og noe skal også komme. I Tor Ulvens roman Avløsning fra 1993 finner man på side 71 et avsnitt omhandlende en tømming av gjenstander i en hytte. Et svært langt perspektiv legges til grunn, og det står at «det er en merkelig tanke, at alt som finnes der en dag vil være helt vekk, det er bare et spørsmål om tid». Om man legger til grunn at jordkloden i en fjern framtid vil slukes av solen, så virker en ferd ned en vei som en ganske så triviell ting.

Kursen videre skulle du uansett ikke angre på. For grønt og frodig var det videre på veien. Med både vakre trær og hus. Man kan glede seg over slike enkle ting i våre tross alt ganske vanlige liv. Alleen kom etter en stund til en ende. Og etter hvert ned til Wuhlheide stasjon gikk det. På banen mot Alexanderplatz siden en slags erkjennelse. Over gleden i det mindre og ukjente. For det var ingen stor og berømt aveny du hadde labbet ned. Men en som allikevel ville få en plass i din memory lane.