Det vrengte meg innsiden ut. Blikket. Åpnet meg helt. Så nå sitter jeg her med alt støvet i leiligheten klistret til meg: kjøtt, blod og bein. Det er som huden min, rød, skitten, man ser ikke forskjell. Fliker av hud henger som strimler og jeg piller de av. En etter en. Spesielt mens jeg sover. 

Alene.

Samboerne mine er de eneste som våger å ta på meg. De gnir sine hudløse fingre mot min kjøttfulle håndbak. Det er merker på kjøleskapsdøra. Det er dråper på listene. Det farger av på klærne.

I stillheten hører jeg naturens musikk for mine ører.

Men selv da er det noen som tråkker rundt inni meg og går i sirkler. Noen netter kjenner jeg skrittene, de dunker i meg mens jeg sover. Da setter jeg meg opp. Hver gang jeg gjør det tenker jeg det er godt jeg ikke bor der jeg bodde før. Der våknet jeg, satt meg opp og dunket regelrett hodet inn i bokhylla. 

Her har jeg samboere. Jeg har ikke dunket hodet en eneste morgen. 

Jeg har øyne som følger meg, fram og tilbake