Sanddynenes visdom

«Jeg må ikke frykte. 

Frykt er sinn-dreperen. 

Frykt er lilledøden som bringer total utslettelse.

Jeg skal møte min frykt. 

Jeg skal la den passere over meg og gjennom meg. 

Og når den har gått forbi, skal jeg ta det indre øyet i bruk for å se dens sti.

Der frykten har vært skal det være intet. Kun jeg er igjen.»

Dette sitatet (oversatt fra en engelsk variant av undertegnede) er kjent i litteraturen som «liturgi mot frykt» og ble i en periode tatt i bruk av høyt utdannede mennesker som et indre forsvar i vanskelige tider i deres daglige liv.

Men hvor er dette sitatet opprinnelig fra? Kanskje Den tibetanske dødeboken, også kjent som Bardo Thodol. En eldgammel buddhistisk tekst, skrevet i (du gjettet riktig) Tibet i det syvende århundre etter Kristus som tar for seg råd for hvordan sjelen som har forlatt legemet skal komme seg videre i i livet etter døden. I visse buddhistiske verdenssyn, er det nemlig slik at sinnet har et aspekt ved seg som alltid lever videre, som blir reinkarnert etter at den forgjengelige delen av personen, sansene og kroppen, har forvitret. Det kan derfor være fordelaktig for buddhister å forberede seg på dette, ved å lese dødeboken. Buddhismen generelt er full av visdom når det kommer til å ikke dvele ved det forgjengelige, og enten man aksepterer metafysikken eller ei, er det tilfellet at buddhistisk meditasjon har slått an i den moderne verden, og psykologisk påvist å være effektiv mot stress og angst. Men sitatet over er ikke derfra.

Kan det være hentet ut fra Bhagavadgita, eller Herrens sang på norsk, som er et religiøst læredikt opprinnelig nedtegnet på det eldgamle språket sanskrit, og en svært viktig tekst i hinduismen? Nei?

Hva med fra bibelen, kan sitatet være hentet derfra?

Det er faktisk hentet ut fra Dune, science-fiction serien som nylig har blitt filmatisert – igjen – opprinnelig skrevet av amerikaneren Frank Herbert.

Herbert var en vaskeekte nerd, og to flere dusin fag på universitetet for å slukke sin egen kunnskapstørst. En tørst som ikke ble stilnet, men som varte livet ut. Da han ble politisk rådgiver tenkte han «skitt, nå må jeg ha med økonomi i universet mitt også.»

I Dune-serien, satt flere år inn i vår egen fremtid, kjemper gigantiske familier mot hverandre i en slags intergalaktisk og interplanetær føydalkrig med handel, ressurser og religion som bakteppe. Det overraskende med serien er hvordan hverken politikk, religion, krig eller teknologi får forrang, men hvordan alt er viklet inn i hverandre på komplekst vis. Nesten som i vår egen verden.

«Konseptet om fremgang fungerer som en beskyttelsesmekanisme for å gardere oss mot fremtidens terror.»

Dune-universet er rikt, fascinerende og mørkt. Men det er ikke dystopisk av den grunn, og i hvert fall ikke utopisk. Bare veldig merkelig. Ørkenplaneten Dune («Sanddyne») gir serien dens navn, og det er en spesiell sand der eller «krydder» som både fungerer som en psykedelisk substans som kan forlenge livet, samt en nødvendig ingrediens i all romfart i seriens univers. I begynnelsen av serien følger vi unggutten Paul, som i klassisk «coming-of-age» stil blir slengt med på et eventyr der hans tunge skjebne som galaksens frelser sakte men sikkert blir åpenbaret. For å finne ut hva som skjer, må du nesten lese serien selv!

«Livets mysterium er ikke et problem å løse, men en virkelighet å oppleve.»

Enten man har sans eller ei for Herberts merkunderlige univers, finnes det noe der for enhver smak. Selv ble jeg overrasket av universets åndelige aspekt, og da jeg syntes det var noe kjent ved sitatet denne teksten begynner med, er det ikke så rart. Herbert hadde nemlig kjennskap til, og dyp interesse for, religion og åndelighet, samt de mange tekstene som underbygger tro av ymse slag. Her er det både vestlig stoisisme og østlig buddhisme, spaca tech og trollkvinner.

«Dypet av den menneskelige bevissthet er gjennomsyret av et behov for et logisk univers som gir mening. Men det virkelige univers er alltid et steg bortenfor logikken.»