Nå er det slutt

Nå er det slutt.

Slutt på overfladiske høflighetsfraser, slutt på falske smil og hvite løgner. Slutt på å glatte over, legge lokk på, dekke til. Slutt på å lage god stemning for den gode stemningens skyld. 

Nå er det slutt på å please. Slutt på å si ja når man mener nei. Slutt på å snakke når man egentlig burde holde kjeft. Slutt på å holde kjeft når man egentlig burde B-R-Ø-L-E.

Nå er det tid for ærlighet. Tid for tydelighet, synlighet, spydighet.

På tide å si: Dette går ikke an. Dette holder ikke mål. Dette finner jeg meg ikke i. 

På tide å si: Jeg kan ikke, vil ikke, bryr meg ikke. 

Dette interesserer meg rett og slett ikke.

På tide å si: Nei. 

Nei, jeg vil ikke ta en kaffe en dag.

På tide å si: Ja. Ja, jeg ser du har klipt deg. 

Jeg syns bare ikke du er noe fin med pannelugg.

Det er på tide å si ifra. 

Til deg som bor i leiligheten under meg. Det er på tide å si: Oppgangen stinker. 

Oppgangen stinker på grunn av deg. 

Oppgangen stinker fordi du røyker innendørs, sikkert førti ganger om dagen, slik at nikotinen legger seg som en seig hinne over veggene, gulvet og taket, før den spiser seg inn gjennom treverket og sakte men sikkert får hele bygget til å råtne fra innsiden, mens sigarettrøyken siver ut gjennom døra til leiligheten din, sprer seg som tjukk tåke oppover i etasjene og forpester hele jævla trappeløpet.

Oppgangen stinker. På grunn av deg.

Det er på tide å si: Skjerp dere.

Til alle dere som i en alder av 30 ennå ikke har lært at man skal slippe passasjerer på bussen AV før man selv går på, er det på tide å si: Skjerp dere. 

Seriøst. SKJERP DERE.

Og hvis dere ikke er i stand til å skjerpe dere, er det på tide å si: Jeg håper dere blir påkjørt. 

Av en svær jævla buss.

Det er på tide å si: Slutt.

Til han som jobber i resepsjonen på SATS er det på tide å si: Slutt. 

Slutt å prate til meg. Slutt å spørre meg om hva jeg skal trene, slutt å spørre meg om biceps og triceps og quadriceps, bare la meg være i fred. Send meg gjerne et smil. Si gjerne hei. Men så: Slutt. Slutt å snakke til meg som om vi er venner, så jeg kan slutte å late som jeg er i telefonen hver gang jeg ser deg, slik jeg har gjort den siste tiden ettersom jeg ikke orker å fortelle deg at I DAG SKAL JEG BARE LØPE LITT PÅ MØLLA.

Det er på tide å si: Jeg er ikke interessert.

Til alle dere som ringer fra Hafslund og If og Telia og Telenor og Media Telemarketing og hva faen dere ellers kaller dere, er det på tide å si: Jeg er ikke interessert. 

Jeg vet jeg sier at det passer litt dårlig. At jeg er litt opptatt akkurat nå. At det bare er å ringe meg i morgen etter 14. Men det er bare fordi det ikke sømmer seg å si det jeg egentlig har lyst til å si.

Det er på tide å si det jeg egentlig har lyst til å si.

Det er på tide å si: JEG GIR DA FULLSTENDIG FAEN I ALLE DE FØKKINGS JÆVLA FORPULTE DRITTPRODUKTENE OG PIKKAVTALENE OG KUKFITTEABONNEMENTENE DERES DRA TIL HELVETE HELE GJENGEN JEG ER IKKE INTERESSERT!!!!!!!!!!!!

Det er på tide å si: Ta deg sammen, Fredrik Solvang. Slutt å være så frekk i kjeften. Det må da faen meg gå an å være debattleder uten å måtte snakke til gjestene sine som om de var tilbakestående idioter.

Det er på tide å slutte å si “tilbakestående”.

Til deg som bor under meg er det på tide å si: Også leiligheten min stinker, ettersom røyken baner seg vei inn i ventilasjonssystemet fra der du står foran kjøkkenvifta og frivillig trekker gift ned i lungene dine, før den driver opp gjennom rørene som forbinder leiligheten din med leiligheten min og ut på kjøkkenet mitt, og gjør at jeg utvikler lungekreft i altfor ung alder som følge av ufrivillig passiv røyking.

Det er på tide å si: Stump den jævla røyken.

Eller aller helst: Flytt ut.

Flytt ut og stump den jævla røyken, for faen.

Og forresten. Det er på tide å si: Hei. Det bør da ikke være så vanskelig å si HEI når du møter naboene dine i oppgangen, eller? ELLER?

Det er på tide å si: Vi kan ikke ha det sånn. 

Vi kan ikke ha det sånn at bare fordi man har levd med strenge restriksjoner i halvannet år, så er det plutselig greit å gi fullstendig faen og klemme 400 fremmede utenfor The Hub og drikke seg sanseløs klokka fire på ettermiddagen og kyle ølglass i veggen og rive ned gjerder og sparke politifolk i balla og knivstikke forbipasserende og gjøre akkurat hva man vil.

Og det er på tide å si: Nei, det var ikke som frigjøringsdagen. 

Du vet ikke en dritt om frigjøringsdagen. Du har aldri opplevd andre verdenskrig. Du har aldri opplevd å bli okkupert av tyskerne, fått hjembyen din sprengt i fillebiter eller vært vitne til at 529 jøder blir deportert ut av hovedstaden på et skip som heter Donau.

Du vet ikke en dritt om Donau.

Det er på tide å si: Jeg koste meg under lockdown, jeg. Sorry, altså. Men nå er det faktisk på tide å si det: Jeg likte at samfunnet var nedstengt. Jeg likte avstanden, jeg likte STILLHETEN, jeg likte at vi ikke løp dritings rundt i gatene klokka fire på ettermiddagen og kylte ølglass i veggen og rev ned gjerder og sparket politifolk i balla.

Sorry, men det er sånn jeg føler det.

Eller nei, ikke sorry.

Det er på tide å slutte å si sorry.

Jeg beklager ingenting lenger.

Det er slutt på beklagelser.

Nå er det slutt.