En håpløs hedonist og den ulykkelige optimisten

I et gammelt murhus i Risør bor det to karer. De er betenkte. Den grå hverdagen har klasket karene midt i fleisen og overrumplet dem fullstendig.

Det blåser freskt fra øst. Vinden er som stein. Hard og kald. Det eneste som skjermer byen i tre fra det mektige hav er usle holmer. Se for deg hvor deilig det kan høres ut, ja hadde det vært i juli. Det var tidlig desember. Vinterstormene herja hensynsløst nede ved brygga. 

En håpløs hedonist og den ulykkelige optimisten befinner seg i et bygg av stein i en by av tre. Egentlig går begge to for å være hedonister. Ja, begge var jo håpløse og ulykkelige også. Men de stolte på at lykke var noe sånt som Aristippos fra Kyrene og Epikur hadde tenkt noe jævlig på. Karene måtte finne ut om de gamle filosofenes tanker hadde noe for seg. Samtidig ville de finne ut hva som var nytelse for dem og i hvilke form nytelse kunne vise seg i. Var det sex? Penger? Rødvin? Narkotika? Hva med en plukk og miks, eller alt på en gang? Eller var det de mange små og store konfektene i livet? Møtene med andre mennesker. Dialogen. Kjærligheten. Men hva med smerten

Antikkens hedonister brukte vekt og veide nøyaktig. Og det skulle karene også. Mange spørsmål skulle besvares. De måtte oppdage, utforske, lære og studere. Elske, hate og savne. Øke forbruket av øl, vin og dop. Gå på smell. Forelske seg i livet igjen. Prate med folk. Bruke sine folkelige, ydmyke og sympatiske personligheter til noe godt. Bli kjent med bra folk i kriker og kroker. De var ydmyke, men samtidig voldsomme. Som regel mye armer og bein. Likevel hadde de empati med haukeblikk for alle rundt seg. Uforskammet til tider, men stort sett høflige og forsiktige. De hadde en gang oppfatningen om at livet var humpete, men at reisen var spennende i seg selv. Men alle reiser tar slutt og gode ting har alltid en ending. Et faktum disse gutta nektet å tro på. Ei var de forberedt. Med løse planer etter universitet havnet de tilbake i hver sin kjeller, hjemme hos hver sin mor i samme bygd. De rykket tilbake til start, uten startkapital. De hadde ikke råd til leie. Situasjonen var nytteløs. Som i Monopol, når de andre sitter på blå og grønne eiendommer.

De to hadde vokst opp sammen. På mange måter var det de to mot resten, helt fra starten av. I barnehagen, grunnskolen og på ungdomsskolen. Begge engasjerte seg i alle idrettene som ble tilbudt i bygda. Det vil si fotball og terrengløp om sommeren. Langrennski i vintersesong. Så tjenestegjorde de begge et år i Kystvakten før reisen gikk videre. Den ene hedonisten havnet nordpå for å studere filosofi. Etter endt utdanning endte han opp i fruktavdelingen hos den lokale slakteren i bygda. Det første året i full stilling som fruktmann var også det siste. Gutten, som var blitt kar, holdte på å miste sin forstand det året. Bananer gikk i huet på han. Den andre hedonisten gjorde et halvhjerta forsøk på økonomistudier i saftbygda. Det var meningen han skulle ta over regnskapsfirmaet til sin far, Petter. Sønnen til Petter var dessverre jævla uinteressert i regnskap. Personlig økonomi var for han som anelse uten snøring. Det ble istedenfor dykker av han. En ganske dyktig jævel til å fikse problemer under vann. I dypet fikk han en sjelden ro fra alle tankene. De lå igjen over havflata. 

Tankekjør var gjennomgående for dem begge. Ingen klarte å forholde seg til for mye på en gang. Alt utenom det rett forut for nesetippen ble på en måte for fjernt. Karene levde for nuet, øyeblikkene og jakten på flytsonen. Derfor hadde ingen av karene  kapasitet til å få med seg hva som foregikk utenfor deres liv. Det interesserte dem fint lite. Karene, som en gang var borrelås, hadde mistet feste med åra.  Og selv om de begge var flyttet tilbake til bygda, ble ikke kontakten hyppigere. Det var stille fra begge kanter. De var blitt betenkte. Den grå hverdagen hadde klasket karene midt i fleisen og overrumplet dem fullstendig. Sakte men sikkert råtnet de fra innsiden og mistet både tro på seg selv og mot til å tro at de kunne klare noe som helst. Karene vasset dypere i egen skitt for hver dag som gikk. Og tvilen på seg selv vokste som en kreftsvulst.

Omsider klarte de å flykte. Fra mørket. Kjelleren til mor. Skammen. Karene skulle fra nå stå sammen, rygg mot rygg. I øynene var det på ny et glimt av håp. En kunne merke det på hele kroppsspråket. Og latteren var endelig ekte igjen. Skrattlatteren! Apatien slapp taket i nakken. Gnisten var tilbake og karene følte seg eksplosive. Klare for å leve. Ta igjen for alle tapte øyeblikk, og nytelser som for lengst hadde glidd forbi. Vekten hadde lenge vært i ubalanse. Karene ønsket tidvis å finne seg selv i et badekar av ekstase. Så lenge det ikke blir for ofte, sa de. Men de hadde ikke snev av kunnskap om hva måtehold er eller hva grådighet kan føre til.

Aristoteles mente svaret var den gylne middelvei. Men guttene eide jo faen verken grenser eller begrensninger. På dannelsesreisen hadde de lært å kjenne andres behov, ønsker og begjær. De hadde studert hva som gjorde andre glade. Men de lærte ikke stort om hva de selv trengte – ingen kunnskap som var anvendelig i selve livet.  De hadde derimot noen få ting klart for seg.

Nummer én: Det verst tenkelig for disse karene var å være til bry. For noen. De ville så gjerne hjelpe andre, men turte aldri å strekke etter en hånd.

Nummer to: Karene var alltid med på dansen. Eller flukten om du vil. De tvangsforet rastløsheten. Begge kjente på intens frykt for kjedsomhet, og var begge på evig flukt. Stillhet betyr tid til å kverne. Knute i nakke, bryst og mage. Festscenen ble naturlig nok et tilfluktssted. Liv og røre. Lys og lyd. Karene ba med foldede hender om bråk hver eneste natt. De følte seg hjemme på de bruneste pubene.

Disse to tingene ble frøet som spiret mer og mer i sin giftige rom. Det som en gang hadde vært lyst og vilje, var nå forvandlet til angst. I Meierigården og på den bruneste lokale pub, i den hvite by ved Skagerak, finner du en håpløs hedonist og en ulykkelig optimist. Deres eget hjem er under angrep av grådige parasitter. Gjestene er ukjente. De tok mer og mer, og la igjen mindre og mindre. Karene aner  nå litt mer om hva måtehold er, og hva grådighet fører til.