Å skrive er å våge straffen

I relasjoner kan makt være et håpløst ønske om å vise omsorg. Det vi ikke har kontroll på, tar vi kontroll over. I stedet for å romme eller innhylle det, griper vi det. Overtar vi det.

Å skrive for meg reflekterer dette forholdet. Å skrive er å konkretisere relasjoner, forbindelsespunkter mellom verden og meg. 

Det er som en edderkopp av kontroll, setningene mine vever tråder gjennom verden, forsøker å binde den sammen, skape en sammenheng. 

Men hva er det jeg egentlig trenger å forklare? 

For meg handler det hele tiden om en underliggende følelse av skyld. Som om jeg har gjort noe galt. Jeg forklarer årsakene til meg selv hele tiden, spinner forklaringene for straff med nervøse fingre. 

Sannheten er: jeg vet ikke hvilken forbrytelse jeg har gjort.

Jeg har fanget meg selv inn i en kontinuerlig rettssak. Jeg studerer spindelvevet fra alle mulige kanter. 

Når jeg skriver skammer jeg meg. Det er som om jeg skitner til verden, som om pulsen av blodet mitt blander seg ut i blekket og kryper over ordene, lager skitne flekker i det kremhvite papiret.

Å skrive er som å spre kreften. Pupillene mine blir til sorte egg og ut av dem vrenger edderkopper seg frem. Å veve sammenhenger, en årsaksforklaring. Skyldfølelsen er uten ende. 

Jeg smitter verden. I stedet for å beskytte verden mot meg, som er som en kreft, sprer jeg sykdommen ut. Blodet mitt blander seg ut i blekket, blekket slår røtter i pigmentene, og store svulster som ligner på sorte frukter vokser frem. 

Jeg slutter alltid å skrive. Bare etter et par minutter er det nok. Jeg har avslørt for mye. 

Huden min er bare en hvit gardin foran en endeløs åker med natt. 

Jeg står i en gjeld til verden. Jeg er født inn i den. Jeg er et blekkhus som for all del ikke må velte. Flekke til de polerte overflatene, skitne til de blanke arkene.

Å skrive er å våge straffen. Å skitne til de hvite papirene, spise pigmentene. La pulsen vokse til å dunke i kjernen av det sorte eple. 

Tegning av Solveig Ylva Dagsdottir