MORGEN I KOLLEKTIV

Eimen av morgenånde og kroppsvæske ligger like oppunder taket i det man sperrer øynene opp og stavrer seg, enda i de første blinde sekundene enhver nystartet morgen innehar, over soveromsgulvet og inn på kjøkkenet. Man fyller vann i vannkokeren og måler på øyemål opp et stort krus med pulverkaffe. Mens vannet bobler og putrer i den utslitte vannkokeren, beveger man morgenstiv kropp lydløst – som en slange – over gulvene i gangen og inn på toalettet hvor man varsomt lukket døren, i håp om at man skulle klare alle disse morgentidlige manøvrene uten å vekke noen andre av kollektivets beboere, som enda på hvert sitt rom ligger i dyp søvn. Som innarbeidet rutine kan man, mens synsorganets biologiske gardiner enda henger tungt framfor kroppens utkikkspost, la kroppen flyte vektløst rundt på automatikk. Som om millimeterpresise tannhjul i et selvgående maskineri er drivkraften bak kroppens ømfintlige forflytninger.

Dette var den beste tiden på døgnet, syntes jeg. De minuttene, timene, øyeblikkene man får alene i morgentimene, før verden har stått opp, før nabolaget har våknet, mens natten og universet er ett og samme, og enda ligger som et varmt ullpledd over hustakene og blomstene, over busstoppene og frosten på asfalten. Lydløsheten flyter med blodet i kroppen, hjertet pumper sjelelig sinnsro og man kan la seg omfavne av den gryende dags oppvåkning, se hvordan veggene våkner til liv der de pensles i lysere og lysere farger med vintermorgenenes overgang fra tussmørke til demring. Jeg husker hvordan jeg aldri klarte å unngå å la meg trollbinde av de svake solstrimers utvikling, hvordan mine morgentrøtte øyne under børtunge øyelokk gled over omgivelsene i bejaende fascinasjon over hvorledes verden atter kom til syne utenfor vinduene. Med en følelse av at alt hadde blitt visket ut ved foregående døgns avslutning, er den sakte tilblivelsen av et nytt døgn som å kjenne sin egen eksistens bli gjenfødt. Reinkarnasjon av ens egen tilstedeværelse.

Det oljebeske innholdet som danner seg i det symbiotiske morgenmøtet mellom rustikt vannkokervann og kornete pulverkaffe i kruset, renner gjennom kroppens væskekanaler som en flytende vekkerklokke, og maner kroppen til å forkaste trøttheten og la livsentusiasme ta dens plass. Lik en sommerfugls livsreise, kjente jeg min kropp hver morgen våkne fra et dvalelignende puppestadium til en fullvoksen imago som etter morgenens ensomme innarbeidede, sjeleroende prosedyrer igjen kunne la vingene bre seg ut og med stolt trygghet møte dagen som lå forut.