Klagesang om tilkoblingsproblemer

Vi synker gradvis ned i høstmørket. Farger falmer, lys flakker, jeg har begynt å gå med jakke selv om det egentlig er hakket for varmt å gå med jakke fordi jorda brenner. Du vet hva høst er. Jeg vet hva høst er.

Og dette er min klagesang.

Det er morgen i leiligheten min. Og utenfor. Forrige uke. Jeg setter meg ned foran PCen, spent på hva slags galskap internett har å by på denne grå dagen. Jeg finner det aldri ut. Maskinen har bestemt seg for at den ikke lenger har et fungerende nettverkskort. Den hadde det kvelden før. Jeg har ikke flyttet på den. Jeg har ikke fjernet noe nettverkskort. Jeg har bare en vag anelse om hva et nettverkskort er. Men nå er det borte.

Kanskje det falt med bladene, sakte film, en bølge glir gjennom kortet før det går i knas mot asfalten.

Grunnet sosiopolitiske forhold er jeg avhengig av en fungerende PC. Så jeg kjører en sjekk. Sjekken er avhengig av internett for å fungere. Jeg har ikke internett. Maskinen har ikke nettverkskort.

Men jeg har mobil. Jeg har kaffe. Jeg har en fandenivoldsk innstilling, drevet av like deler logikk og sarkasme. Går gjennom forskjellige skritt internett ber meg ta for å finne det forsvunne nettverkskortet. Installerer drivere, avinstallerer drivere. Men akk, nei. Så jeg tilbakestiller PCen. Det hjelper ikke, men nå har jeg heller ikke programmer eller innlogginger.

Firefox har lagret passordene mine. Jeg husker ikke passordet til Firefox. Når du endrer passordet til Firefox, mister du lagrede passord. De er knyttet til passordet.

Noen ganger ønsker jeg meg kjæreste. Typ en søt jente som kan holde meg i hånda når livet rakner. Men det hadde sikkert ikke funka. Tilkoblingsproblemer og så videre.

Samme morgen: Vi har en vannskade i leiligheten. I tre uker har en maskin stått på kjøkkenet for å løse problemet. Konstant during. Jeg tror den blåser varm luft inn i veggen eller noe. Det høres ut som den gjør det. Jeg hører den alltid, i duett med høstvinden.

Vannskaden er alvorligere enn først antatt. Så huseier kommer innom. Sier opp leiekontrakten så han kan deale med vannskaden. Jeg har bodd her i et par måneder. Nå kan jeg bo her et par måneder til, før jeg blir hjemløs i vinterkulden. Den mørkeste tiden. Vurderer å kjøpe meg hansker jeg kan klippe fingrene av, en oljetønne jeg kan ha et lite bål i, en pinne jeg kan knytte et tørkle rundt. Det virker som en god idé. Kanskje jeg også blir vannskadet.

Jeg har sovet på en sofa her, i påvente av å skaffe en seng. Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg trenger ingenting.

Uten nett og fast bopel vender jeg nesa vekk fra byen. En fluktrute, en trygg havn, et potensielt lys i et både metaforisk og ekte mørke. Og jeg skal i en dåp.

Det er fakkings buss for tog.