En aktuell hyllest til overlevelsesdrama

…og hvorfor jeg aldri hadde overlevd første oppgave selv.

Overlevelse er i vinden igjen! Siste store bølge av overlevelsesporno kom da Hunger Games og Mazerunner skylte over oss, og ungdommer fra sør til nord koste seg med å se andre på egen alder gå under på jævlige måter. Selv har jeg alltid slukt konseptet rått. Premisset er stort sett det samme, men utførelsen kan gjøres på så mange onde, hjerteskjærende og groteske måter som fantasien tillater – og det er det som er gøy. 

Den artige sjangeren overlevelsesdrama, om det kan kalles en sjanger (mine studiepoeng i filmhistorie strekker ikke helt til her), har som kjerne at mange mennesker ufrivillig er samlet på et begrenset område og må løse oppgaver, slåss eller bare overleve frem til noen få står igjen som vinnere. Gjerne bare én, for å gjøre det mer juicy. I mitt hode var det japanske Battle Royale som virkelig satte survival på kartet til alle oss som liker å se folk dø på film. Den første Battle Royale-filmen står seg fortsatt som en sabla god en, med et plot som gir deg frysninger: En gjeng ungdommer våkner opp i et levende mareritt. De får tildelt et våpen hver, og skal kjempe til døden, enkelt og greit. Den siste som lever vinner den ultimate gaven – frihet. Det kan minne om gladiatorkamper hvor sandaler og rustninger er byttet ut med skoleuniformer og slitne kniver, og hvem takker nei til sånt? 

Siden Battle Royale kom ut i 2000 er det mange som har kastet seg på overlevelsesbølgen, men det skal godt gjøres å overgå Japan og Sør-Korea når det kommer til å bygge en god kombo av spenning og gore. Det nyeste på overlevelseshimmelen er sørkoreanske Squid Game på Netflix, som sies å være den mest strømmede serien i hele verden akkurat nå. Tenk det. Her sitter vi spredt utover kloden og mesker oss i å se på kriminelle utføre koreanske barneleker med dødelige twister. Og vi elsker det. Jeg elsker det. Jeg så hele serien på to dager og ble lei meg da den var slutt. 

Squid Game er brutal, spennende og god på å bygge opp karakterer du faktisk bryr deg nok om til at det gjør vondt å se dem dø. Den ultimate oppskriften på et godt overlevelsesdrama. Men den er ikke fullt så blodig og grusom som japanske Alice in Borderland, som kom på Netflix i fjor. Det eneste som er hardere å svelge enn de forjævlige konkurransene de stakkars folka må gjennom, er navnet på serien. 

Grunnen til at jeg personlig blir så revet med av å se folk løse gåter i en kamp mot klokka og pistolens tunge skygge, er at jeg vet jeg ikke hadde klart det selv. Uansett om oppgavene hadde vært fysiske eller logiske, hadde jeg vært død i første runde. Så enkelt er det. 

Jeg drar fortsatt i dører det står dytt på i oppganger jeg har frekventert i mange år og jeg kjemper daglige kamper med barnesikring på bildører, pilleglass og ovner. Gi meg en gåte og jeg er død på stedet – hjernen min tenker bare ikke logisk. Ei heller ville jeg overrasket noen med en plutselig smidighet eller rå styrke om jeg fikk utdelt et jernrør og måtte drepe folk for egen overlevelse. 

Ja, det ville vært kjipt å se folk dø som fluer rundt meg, og enda verre om jeg måtte drept de selv – men uavhengig av moral og etikk ville jeg fysisk ikke fått det til. Jeg hadde ikke på magisk vis lært meg hvordan man lader en pistol eller plutselig fått armstyrken til å svinge en øks. Det er bare ikke realistisk. Og nettopp derfor er det så tilfredsstillende å se på andre gjøre det og faktisk få det til. 

Så la oss meske oss videre i dødelige barneleker og håpe at det aldri blir vår realitet. For det hadde ikke blitt god TV. Eller?