Hvem er mer trofast enn døden?

Døden er for oss den ultimate destruksjon, mens ideen om døden kan være vår frelser. Denne parafraserte setningen stjålet fra psykiateren og psykoterapauten Irivin Yalom, omfavner store deler av hans terapautiske virke. Han har hjulpet mange kreftsyke pasienter med dødsforsonelse. En av hans kreftsyke pasienter uttrykte i en terapigruppe en gang: “Hvorfor skal det være slik at jeg ikke lærte meg å leve før kroppen min var gjennomsyret av kreft!?”. Døden som pådriver for livet er et konstant faktum, bevisst eller ubevisst, konstruktivt eller destruktivt. 

Livet, en gnist mellom to mørke basseng. Et basseng er tilstanden før fødselen, det andre tilstanden etter døden. Vannet forblir upåvirket på begge sider, spennet i mellom tar til seg alt av ditt lys. I tidens abstrakte utstrekning er vi tilsynelatende mye mer badende i våre mørke basseng enn vi gnistrer imellom dem, men det er denne gnistringen som er det viktigste, det som betyr noe, der betydning kan oppstå. Det er her vi skinner. Tindrende små lys ut av mørket og inn i mørket. Hvordan kan denne vissheten redde oss? Hvordan kan det eneste løfte du har i livet gi deg noe som helst? Alt annet er usikkert. At flammen skal slukke er som en naturlov uopphørlig. Det er ikke slik at klargjøring og tolkning vil ufravikelig føre til forandring. Det er i Yalom sine ord “et verdslig trossprang uten overbevisende empirisk grunnlag”. Så faktum forblir at vi er alle lys men ikke alle er tent, og mange tennes dessverre rett før veken skal kastes. Kan vi gjøre noe med det? Heidegger foreslo å tilbringe mer tid i kirkegårder. Vandre gjennom Gamle Aker kirkegård en fast dag i uka og bli livets essens mer bevisst? Muligens. Er det slik at døden kan gi oss mer liv? Jeg prøvde å legge meg på dødsleie og tenke meg til hvilke følelser og tanker som opptok den tiltenkte 75 åringen i dødsøyeblikket. Jeg tenkte på livslinjer og narrativ i livet jeg ikke får se utspille seg, jeg tenkte på de jeg er glad i, de jeg sårer ved å gå bort, jeg kjente på FOMO for alt de skal gjøre uten meg – hvor skal menneskeheten gå, betydde jeg noe, betyr noen ting noe, hvordan blir jeg husket, gjorde jeg nok? Alle tankene raste sammen til en smørje og jeg innså at tankeeksperimentet hadde gitt meg kun et eneste klart resonnement. 

Her, som observatør av min egen psyke badende i troens embryologi, stirret jeg i ansiktet på frykt; frykt for tilkortkommenhet. Anger i dødsøyeblikket er det helvette verdensreligionene snakker om. Din egen dom av tilværelsens utførelse er Sankt Peter selv og Perleporten er et speil. Når livets slutt er blitt trukket ut av hverdagen og inn i institusjoner, gjemt fra åsynet til alle dødelig sjeler, ja da gror vi naturligvis litt vekk fra kunnskapen og introspeksjonen det slår følge med. Døden er på mange vis mer naturlig enn livet. Så om du på en søndag søker innsikt, bekjenn deg til noen trofast. Og hvem er vel mer trofast enn døden?