Helgens Lyttetips

Drittvær. Det er det det heter. Takrennene, larvene, sneglene og resten av faunaen er de eneste som koser seg i regnskyllet som nå preger vår hverdag. Etter at kulden satt seg, kom stormen, og byen er skylt i en dynge av vannpytter, flytende sigarettsneiper i et sammensurium av fuktighet som siger seg inn i sålene på dine trøtte sneakers. 

Men er det bare drit? Vannmagasinene er historisk lave, og Norge ble i 2018 med i et europeisk kollektiv av strømnett som gjør det langt mer lønnsomt for de involverte firmaene å eksportere strøm heller enn å beholde det vi har: ergo, høye strømpriser. Mye nedbør gjør godt for både lommebok og miljø. 

Men nok om energipolitikk og annet byråkratisk ræl, det er jo hvordan vi, individene i gata, bakbeina til samfunnet, oss og hvordan vi føler oss som gjelder. 

Du finner mange av de hardbarka, forberedte nordmennene i gata. De SWIMS-kledde som med sine kalosjer, wellington-støvler og flunkende nye barbour-jakker er klare for hva enn som møter dem. Deres hemmelige våpen? Patagonia-fleecen. Eller enda mer taktisk, vesten, som gir kroppen isolasjon, varme og det nødvendige for å komme seg gjennom høstbrisen som herjer med frosne vindpust.

Nøkterne, med selvtillit, traver de i en grunnet nonsjalanse best representert av Olefunken sin «Ubuntu Tutu» (2012). En balansert, elskling av en bevegende sang, som i sann elektronisk ånd beveger hoftene og lufter sjela med rytmisk driv. Dette er ikke en slager, nesestyver eller seierherre av et spor. Den søker ikke etter erkjennelse hos offentligheten, for den er bare ved å eksistere, et mesterverk av samtidsmusikk. Den rolige pulsen av kicktrommen, akkordene som legger seg som fløte på toppen og vokalene som skyller gjennom med frisk iver.

På benker, med en sigarett i kjeften sitter grinebiterne og skuler ned på patagonia-gjengen. De som har tatt opp den grå horisonten dypt inne i seg og lar humøret gjenspeile det. De som satser på en tynn windbreaker på feil dag. Dagen da morgensolen forsvinner og ettermiddagens gufs rister knoklene kalde og hvite. Her er en anemisk tone i tilstedeværelsen som trenger distanserte ballader av rang som Scott Walkers «Plastic Palace People» (1968). Et mesterverk som viser hvorfor sent 60-tall er en av de mest fruktbare og kvalitetsfulle epokene av musikk. Jacques Brel inspirert karamell av en låt, som kaster eksistensielle skygger over sansene dine lenge etter du hører den.

Tilsynelatende flytende over resten av befolkningen, med høy risiko for kordfløyel og elegante frakker over slitne støvler, driver den elegante ungdom: kunstnerne, poetene, Blindern-bezzerwizzerne og KHiO-revolusjonærene. Med et innbitt, filosofisk lynne tar de et drag av sin camel og ser på det kommende vinterhalvåret som en Dostojevksij-tonet overgang. Og vet du hva? Så behersket som de beveger seg i høstmørket er det som om de bærer på en hemmelighet som bare de kjenner, og som vi aldri får vite om. De kjenner vel mannen som solgte verden til dysterheten, som Bowie perfekt gjengir i «The Man Who Sold the World» (1970).

God lytting!