Rommet som gråt

Gutten satte seg ned på gulvet for å meditere litt. Mitt i stua. En særdeles smal en. 

Flisgulvet, som lå over hele stua, var iskaldt, selv her i syden, så han var nødt til å slenge et lite ullteppe ned på det slik at ikke leggene hans skulle fryse. 

Han visste at dette var en av de siste gangene han skulle sitte i denne stua. Han forsøkte å puste og sitte rett; rett i ryggen, brystet frem, haken litt ned, hendene i fanget. Fokusere på pusten nå. Fokusere på pusten nå. Han hadde gått ned til det lille huset av sten alene, for å hente noen ting og kanskje bare være litt her. Alene. 

Fokusere på pusten nå. 

Det er rart, her i denne stua hadde han sittet med familien og sett på filmer sent på kvelden. Han hadde sett ut av vinduet på de provencalske trærne, som alltid virket eksotiske sammenliknet med de norske, selv om mange av dem var nåletrær. Han hadde drukket vin, lest filosofi og sett på YouTube-videoer i favorittsofaen. Konversert med broren, ledd av moren som ikke tåler varmen her nede, helt syd i Frankrike. Lurt på når han skulle gå opp på den smale takterrassen for å steke seg litt i sola.

En særdeles smal stue.

Fokusere på pusten nå for pokker!

En stue med et uhyre lite kjøkken som man kunne se ut fra mens man lagde mat for å sjekke om gjestene hadde det bra. 

Fokusere på pusten nå. 

Plutselig en sen aften, hjulpet av den sterke sydfranske rødvinen, hadde gutten grepet om rekkverket av eik som hjelp til balanse for å spankulere ned den usedvanlig smale gangen (ja, alt er smalt i dette huset) og ned for å gå på toalettet. Gangen luktet søtlig av mugg. Allitd muggen. Og plutselig, helt plutselig som en åpenbaring, hadde han skjønt med en sødmefylt glød av intimitet, at han ikke bare følte seg hjemme her, men at dette var hans hjem. 

Fokusere på pusten nå. 

Tårene sildret ned den unge mannens kinn, og ville ikke stoppe. 

Den franske vitenskapsfilosofen og gigantiske fysikknerden Gaston Bachelard fikk et oppsving mot slutten av sin karriere da han skrev La Poetique de L’Espace (Rommets poetikk) som utkom i 1958. 

Han skrev boken etter å ha tenkt mye på hva det egentlig vil si å være i et rom. Ikke bare befinne seg der, men bo der. Et tema kjent for fenomenologien, den filosofiske læren om opplevelsens struktur som tar for seg de mange aspektene ved bevissthetens natur. Fenomenologer har sagt mye fint og sant om hva det vil si å oppleve noe, og mange har sagt (noen for å berømme, andre for å slå ned) at fenomenologi ofte går fra å være vitenskapelig og systematisk, til å bli poetisk og normativt førende. Bachelard gjør lite eller intet for å stille seg skeptisk til denne kritikken da han hevder at fenomenologien er overlegen på å diskutere menneskets væren-i-verden sammenliknet med naturvitenskapene og psykoanalytikkens mer fremmedgjørende (men innsiktsfulle) tilnærminger. 

I Rommets poetikk viser han hvordan rommet vi bebor, selv kan sies å huske og tenke, og hvordan dagdrømmer og intensjoner huses mellom veggene. Ja, i mer enn en metaforisk forstand. Visse minner, tanker og følelser kan kun bli gjennomlevd mellom visse vegger, et bestemt tid og sted. Dette vet alle som har hatt en nær tilknytning til et sted. 

Jeg skulle bare meditere litt, hente noen saker, bare være her litt i steinhuset for meg selv. Men så gråt jeg over rommet, og jeg føler at stuen gråt med meg.