Fødselen (en klump)

Skrevet etter en sanseopplevelse med leire, gjennomført med lukkede øyne, i regi av Agder Teaterlaboratorium.

Jeg fødte den første dagen. Jo, det var litt voldsomt, det skulle ikke skje, det er klart det er pinlig. Det er ikke noe en bare gjør uten videre, vrenger ut beina og presser på så det ljomer og jaller i veggene, vræler med tunga ut av munnen, siklende, sprutrød og uten noe som helst kontroll på blæra. Også i kirken attpåtil. Det er klart det er pinlig. Men må det ut, så må det ut.

Jeg har ruget lenge nok nå. Lenge har jeg ruget, helt ufrivillig på en stor ball, en gedigen klump som krøp seg stadig lengre opp i halsen. Jeg har forsøkt å svelge den unna, dele den opp i flere biter, slik at det ville være lettere å fordøye. Bit for bit, halsbrann, oppgulp, smerte. «Og det tror du skal funke?», gapskratt den, med frådende munn og mørkt blikk. Den hadde helt rett, det funket slettes ikke. Tvert imot. Niet. Nein, absolutely not. Den hadde overtaket, det har den i grunn hatt lenge, den jævelen. Vi har tatt mang et basketak. På bussen, på toalettet, på en parkeringsplass, og sist: en gang ved lunsjtider. Et saftig slag i truten her, et til der, jeg lå nederst, klumpen øverst. Vi holdt på slik en stund, helt heftige scener, dere skulle vært der. 

Jeg tvang klumpen ned (sånn her), tok et godt tak rundt halsen på den, skrek (litt sånn her: AH!), men så fikk den overtaket igjen, et slag fra venstre, så fra høyre, jeg fikk en skikkelig kilevink (sånn her) – rett ved øretippen. Ikke noe godt. Slik har den holdt meg nede, lenge. Jeg har kjempet, men slaget har blitt tapt hver gang. Hver bidige gang, sier jeg dere. Ikke nok med det, jeg tåler ikke trynet på den, og den tåler ikke trynet på meg. Begredelig type. Og derfor er jeg her. I terapi. Sammen med dere. Og jeg må bare beklage for den fødselen som nevnt, det var ikke planlagt. Eller, det som i hvert fall ikke var planlagt, og som kom helt bardus på meg var at den lignet en bæsj (en dritt som forsøkte strekke seg etter solen, siklende, sleikende). Samtidig er det ikke så merkelig, det er jo en del av meg. En stygg, mørk del av meg. Den måtte ut. Før eller senere. 

Ser dere den? Den smyger seg langs gulvet der. Den lever, noen må kverke den først som sist, og det brennkvikt!

Takk skal du ha, det var godt gjort. Du er sterkere enn meg. Men kanskje det er fordi den ikke er deg? At den er meg, på en måte? At en ikke er sterkere enn seg selv?  

Jeg er her fordi det gjør vondt å stå her. Å sitte her, eller der, eller være inne. I meg. Nå må jeg befruktes på nytt – jeg må ha ny næring, sunne saker, spirulina, fermentert kål – hele opplegget. Kanskje neste klump kan bli grønn? Det er en frekk farge. Kanskje kan jeg være frekk og freidig? Kanskje det er mer meg?  

Kan jeg komme inn på nytt nå? Når jeg har vært ute av det en liten stund, mener jeg – kan jeg starte forfra da? Starte på en ny frisk, så kan dere slette det bildet dere hadde av meg først – som den fødende. Det var litt voldsomt, var det ikke? Jeg sitter fast, gi meg en spade, grav meg ut! Så får kanskje barnet puste?

Blir jeg hel da? Er jeg hel nå?