Oppfordring til ungdommen

Akk, å være ung. 

Når man er ung er verden enda som en åpen, upløyd mark under stjernene. Man kan tråkke i alle retninger uten å være redd for å bedrive ødeleggelse av livets sådde grobunn, uredd for at et steg i den ene eller annen retning vil skape skjelvinger i tilværelsen. 

Du kan navigere ditt legeme hvor du vil. Ditt liv er enda retningsbestemmelser i en bekymringsfri jungel hvor enhver sti er blottet for vederlagskvaler og skambelagte normbrudd, der enhver stamme er fri for voksenlivets konstruerte nederlag og fortvilelsens forbannede feber. 

Ungdommen er sorgløs. Den tror ikke den er det, men vent bare til du blir voksen. 

Du kan velge hvilken sti du vil. Din framtid styres av hvor du setter dine ben, og lar ditt fotavtrykk vises i jorden. Uendelighetens muligheter ligger til rette. Du kan dra livet til høyre langs inngrodde stier, der røtter og trær vokser i hverandre for å skape hindringer underveis – hvor du må smidig må manøvrere deg til lykken. Du kan tråkke til venstre, hvor bergknauser må forseres, der de reiser seg som et hinder for livsglede. Du kan velge den åpne veien; den som tilsynelatende lyser imot ditt friske, entusiastiske sinn som minste motstands vei. Denne veien er blottet for lidelsenes ubehageligheter, og sluttdestinasjonen lyser imot deg fra start. 

Helst vil du styre klar av ulykkens grender, men heldigvis føles i intetanende ungdommelighet slike grender som fiksjonelle konstrukter skapt av bitre eksistensialfilosofer i deres mangel på livsgnist. Men ulykken er ikke fiksjon, du vil lære dette senere. Vent bare til du blir voksen. 

Akk, å være ung. 

Når man er ung, er hver dag en slette av muligheter. En måneopplyst lekeplass som ikke opererer med stengningstider. Som en døgnåpen fornøyelsespark angriper man hver morgen eller kveld eller natt i verden og i livet med bekymringsfrihet. Man kan kjøre hver karusell i livsbejaende eufori og gjøre hver erfaring – likegyldig av dens simpelhet eller mangel på substans – til selvforherligende historier man i øyeblikkets oppstemthet er sikker på er vendepunktet for livsløpet. 

I barnslig naivitet har man enda ikke erfart livets mest brutale sannhet; nemlig at de fleste dager i året er ubetydelige. De fleste dager i livet sådan er ubetydelige, lite bemerkelsesverdige. De begynner og slutter uten at det følger varige eller forbløffende minner med dagsløpet. De fleste dager har ingen innvirkning på livet. De fleste dager er dager man eksisterer, ikke lever. Jeg misliker sterkt at jeg har nådd den voksne mentalitet hvor slike demotiverende erkjennelser har slått rot i meg, og forgreiner seg rundt i mitt sinn som en kobraslanges kraftige kvelertak. 

Ungdommen er sorgløs. Den tror ikke den er det, men vent bare til du blir voksen. 

Men selv ungdommen springer i kappløp med tiden. Den vet ikke at den gjør det, men den vil forstå når tiden tar den igjen. Man har blitt voksen. Og det er fint det også altså, misforstå meg rett. Man kan drikke whisky for å tåkelegge livets ulykksalige øyeblikk og drukne vederlagskvalene i edle dråper av brunt gull. Til skyldens nådeløshet og bekymringenes virkelighet skyller over en igjen. 

Akk, å være ung. Sorgløs. Jeg skulle gitt mye for å være det igjen. La whiskyen stå på hylla. Urørt.