Et ran og en rød sykkel

Sommeren hadde kommet. Endelig. Det var tydelig i luften og på folk. Som årets første dag med sommerkjole var jeg på vei fra kontoret ned til en park for å møte noen venner. Med håret løst, solbriller på nesen og med et nett over skulderen hoppet jeg nedover gaten. Det var fredag og nå skulle livet nytes.

I en park ved Akerselva yret det av tepper, musikk, latter og illegal alkoholkonsumering. Vitser, skrøner og folk florerte. Det var deilig, virkelig deilig. Kvelden gikk sin gang og mørket begynte etterhvert å innta parken. Som første sommerkveld var det ingen som kom med forslaget om å flytte seg inn. Nei, her skulle vi sitte og her skulle vi nyte. Vi skulle være sterke og fullføre den første sommerkvelden i parken. Helt til siste slutt. Med pledd, gode venner og nok øl kunne ingenting stoppe oss nå. 

Det ble senere. Noen ville kanskje ha sagt for sent. Mengden av ølbokser hadde minsket, latteren satt fremdeles løst og historiene ble bare bedre. Foran oss lå det nå kun seks fulle bokser med øl igjen. Seks pils og seks venner i en park. Et perfekt antall. Vi bestemte oss for at når alle glass var tømt skulle vi ta hver vår siste øl. Vi skulle seremonisk åpne de samtidig, ta en skål og så fullføre kvelden sammen med glans. Alle var enige om at dette var en god idé og vi la de seks resterende boksene i midten av vår vennesirkel. Vi drakk nok alle litt saktere av hvert vårt nest siste glass, for den første sommerkvelden skulle ivaretas. Tiden for å sprette den siste pilsen kom snart nok. 

Plutselig står en kar over oss. Han peker på sirkelen av pils og sier kommanderende “Gi meg en øl. Jeg skal ha en øl”. Synkront og i munnen på hverandre svarer vi denne invaderende karen med fraser som “Nei”, “Dessverre”, “Disse skal vi ha selv”. Invadereren er sta, tydelig påvirket og nå begynner han også å bli irritert. På løpende bånd kommer usammenhengende leddsetninger. Han skal ha en øl av oss og vi skal gi han en. Invadereren hauser seg opp.

Nok en kar kommer bort til vår sirkel. Han kjenner invadereren og det er tydelig at dette ikke er første gang han opplever dette. “Jeg skal ha en øl” sier invadereren. “Nei, det skal du ikke” svarer kompisen. “Jo, gi meg en pils” sier invadereren sint. “Beklager, men nei” svarer vi alle i kor. Stakkar. Han kunne jo ikke vite om vår planlagte seremoni og hva ofringen av bare én pils ville si for oss. Samtidig setter vi ikke pris på hans tilnærmede taktikk. Den har gitt oss en avsmak på hele fyren, dessverre, og nå vil vi helst at han går.

I det neste sekund kaster invadereren seg over nettet mitt og setter i full spurt. Vi blir tause når vi ser karen løpe alt han har av sted bortover gressletta. Bak seg etterlater han kompisen sin som hvisker stille til seg selv noe som høres ut som “Faen, ikke igjen…”

I sjokktilstand spør jeg meg selv: Ble jeg nettopp et offer for et ran?! 

Jeg har aldri blitt ranet på denne måten før. Anse meg som heldig sånn sett. Nå sitter jeg i en park på årets første sommerkveld og bevitner en kar spurte avsted med tingene mine. Midt i sjokket slår plutselig en ny tanke meg. Det er jo ikke noe verdifullt i nettet mitt? Jeg begynner å le. 

Ved siden av meg ligger alt av verdi. Mens i nettet ligger en 0,33l Munkholm jeg hadde glemt at eksisterte, en halvdrukket brusflaske og et brilleetui. En real fangst spør du meg.

Den resterende folkemengden i parken har bevitnet seansen og kommer bort for å vise sin medfølelse og nysgjerrighet. Kompisen til invadereren, nå raneren, trekker seg sakte tilbake i det et kollektivt latterbrøl kan høres fra parken. 

En av de som er i parken denne kvelden, la oss kalle han Seb, begynner å gå i retningen raneren løp. Vi andre blir stående igjen og snakke om hvor stor skuffelsen må være i det han ser tjuvgodset sitt. Plutselig dukker Seb opp igjen og med seg har han intet mindre enn nettet mitt!

Seb hadde funnet raneren stående rundt en husvegg med hodet begravd i nettet. I konfrontasjonen, med nettet som gissel, hadde han hatt lyst til å sloss. Dette hadde Seb takket pent nei til, for slikt var han ikke interessert i. Dette hadde kommet så overraskende på raneren at han hadde kastet nettet hardt på sin motstander, for så på ny å legge på sprang.

Jeg fikk altså nettet mitt tilbake. Til min store lettelse var den halvdrukne brusen der fremdeles. Brilleetuiet var riktignok borte og munkholmen hadde forsvunnet. 

Sånn sett fikk raneren det han ville ha. Én øl. 

Riktignok alkoholfri, men én øl.

Her kunne historien vært ferdig. Om det ikke var for at nettet hadde blitt betydelig tyngre siden sist. Det viser seg nemlig, i det jeg trekker opp noen t-skjorter og noen røde sko, at nettets verdi har tidoblet seg. Skoene viser seg nemlig å være noen Nike Air Jordan Chicago sko i str. 36 og har en verdi på nærmere 3000,- kroner.

Her burde historien om denne kvelden vært ferdig. Om det ikke var for at Seb var redd for at jeg skulle gå hjem traumatisert. Han syntes nemlig så synd på meg som ransoffer at han like gjerne tilbød meg å ta sykkelen hans. Seb forklarte at han eide syv sykler som han plasserte rundt i byen som en slags privat bysykkelordning. Nå skulle han flytte og hadde ikke lengre behov for sine syv sykler. Det ville derfor vært veldig fint om jeg kunne gi den røde sykkelen hans et nytt hjem.

Sommeren hadde kommet og jeg hadde allerede opplevd å bli ranet, bli ansvarlig for et tyvegods, og nå skulle jeg sykle hjem på min nye røde sykkel. Sommeren var virkelig i gang.

Å, nå holdt jeg på å glemme:

Til deg som var i Kubaparken en fredag i mai 2021 og ble frastjålet noen røde Nike Air Jordan Chicago sko i str 36. Jeg vet hvor de ble av.

Til deg som senere på sommeren stjal den røde sykkelen: Jeg vil gjerne ha den tilbake.