Litt av et listeliv

Da Christopher, en innflytelsesrik barndomsvenn, viste meg Spotify for første gang for 15 (!) år siden syntes jeg det var et underlig konsept. Jeg tror ikke jeg forstod det helt, dette med strømming. Skulle låtene nærmest bare flyte inn på PCen din, og det kun hvis du hadde internett? Du måtte altså betale i dyre dommer for å ikke engang eie låtene? Lættis opplegg a bror! 

Chris (som er to år eldre enn meg, og dermed enormt kunnskapsrik og erfaren når jeg møter ham som 13-åring) forklarte meg rolig at til tross for ulempene med å ikke være i besittelse av låtene på PCen, så kunne dette sies å veies opp av det faktum at du fikk tilgang på flere millioner av verdens musikkspor. Serr? Vi prøvde å søke opp både det ene og det andre, og så og si alle låtene jeg var interessert i, viste seg å være på strømmetjenesten. En strømmetjeneste som nå begynte å fremstå merkelig forførende med sitt grønne og svarte design, ulikt noe annet jeg hadde sett. Jeg tenkte for meg selv at dette bare var sære-Chris’ avant garde forsøk på å skille seg ut, og at – kult dog det virket – ikke kom til å bli en stor greie. 

Så feil kan man ta.

I skrivende stund feirer Spotifykontoen min og jeg et rikt 11-årig samliv sammen, og denne rare strømmetjenesten har tillatt meg å høre på flere titalls tusen låter. Som en som liker å se på seg selv som en variert storkonsument av musikk, er Spotify (og andre strømmetjenester, ja til og med YouTube) en gave. Gaver kan misbrukes dog. I vår tid kan man la seg avlede uten å gå i dybden. Og jeg rekker ikke å gå inn i de iboende problemene med globalkapitalisme, musikkbransjen og sosiale medier her! 

Men her følger noen av de låtene jeg har hørt mest på i min tid, som viser hvor viktig musikken er som livsledsager i gode og onde dager.  

Den uforliknelige Leif Ove Andsnes spiller Rachmaninoff med London Symfoniorkester og Antonio Pappano som dirigent

Denne første raringen på listen, er et samarbeid med Norges egen Leif Ove Andsnes, den virtuose pianisten, og den verdensberømte dirigenten, Antonio Pappano, med selveste London Symfoniorkester i bakgrunnen. Denne drøyt energiske konserten har en så eksepsjonelt god opptakskvalitet at det er en fryd for høreapparatet. Den ble faktisk tatt opp i 2010, samme år jeg fikk min Spotify. Først et par år senere, ble jeg tipset om dens eksistens. Sats 30 linket til over, er såpass viktig for meg, såpass intim, at det nesten fremstår skittent for meg å dele den med rapsodes publikum. Men alle burde ta del i denne romantiske kraften, som grenser mot det sentimentale. Slutten på satsen er så drøy at den aldri unnlater å skyte meg opp i skyene med purpurfargede flammer av følelser. Mitt «top pick» fra den klassiske verdens musikk.

Den andre låten på listen, bringer oss inn i et ganske annet univers. Men heldigvis minst like klissete som den røveren Rachmaninoffs! Det er nemlig selveste Barry White, den amerikanske smørsangeren over alle sangere, som forfører oss med sin baryton. Gjennom en intens filosoferingsseanse, kom en nær venn og jeg frem til at den merkelig dunkle starten på låta (til disco å være) er en psykedelisk referanse til at det er vi som befinner oss i satyren Barry’s drøm, og ikke omvendt.

Så har vi selveste Nina Simone med «Love Me or Leave Me» som er en sann rocka-opp jazzlåt, eller jazza soul-låt, eller hva vi nå skal si. Uansett blander den det beste fra alle verdener for å gi oss et intenst lengselfullt og samtidig varmt uttrykk for en skuffet elskers klage. «I rather be lonely than happy with somebody else.» Simones klassiske bakgrunn kan høres i fugen hun lirker inn på slutten, som interessant nok, viser oss hvordan rocken alltid har vært der, latent i Bach.

Pet Shop Boys står for fjerde låt på listen som inspirerer oss med sine tunge beats og oppløftende synthesizer, i det de synger om hvordan kjærligheten kun er «et borgerlig konstrukt.» I våre dager med internalisert patriarkat og interseksjonell dekonstruksjon, minst like relevant som på 80 og 90-tallet da de britisk-elektriske bølgegutta slo gjennom. Spotify-bioen beskriver dem som «postmodernistiske ironikere, forkledd bak et slør av flytende melodisk og frodig romantiske synth-pop bekjennelser.» Men slik jeg ser det er de ikke postmodernister, men bare gode gamle romantikere tvers igjennom. De ironiserer over ironien! Bare lytt nærmere på teksten «love is just a bourgeois construct, so I’ve given up the bourgeois, until you come back to me.»

Fektekamp med samuraisverd blir aldri det samme igjen.

Sist men så absolutt ikke minst (bare se på låtas lengde!) ønsker jeg å avslutte denne anbefalingslista med en råtass som ble brukt av selveste Quentin Tarantino i hans beryktede Kill Bill vol. 1. Låta er et eksempel på verdensmusikkens kanon, da det er det spansk-tematiserte discobandet Santa Esmeralda, som har lånt Nina Simons nærmest sakrale «Don’t Let Me Be Misunderstood» og rocka den skikkelig til med rytmer hentet fra latinamerikas salsa og flamenco. Tarantino mixet den til i filmen for at den skulle passe sverdkampen mellom en blond dame i heldekkende latex-dress for motorsyklisert, og en halvt-japansk, halvt amerikansk kvinne iført en kimono i et snødekket landskap fra en tradisjonell zen-hage på bakteppe av de varme rytmene fra latinamerika.

Så med de udødelige ordene til Friedrich Nietzsche avslutter jeg en liste som kunne vært mye lenger med «uten musikk ville livet vært en feiltakelse.» Ja, for ikke å si absurd!

Foto: Julie Brundtland