Hvorfor er gresset grønt?

Jeg går ofte korte spaserturer i nærområdet der jeg bor, og liker det veldig godt. Jeg føler at det får tankene til å gå i takt med beina, slik at jeg ofte får nye ideer eller finner løsninger på problemer i løpet av turen. Da passer det at jeg er aristoteliker av filosofisk overbevisning. Aristoteles’ tilhengere ble kalt peripatetikere (fra et gresk ord som betyr «å gå rundt»).

Aristoteles skrev forresten at undring er begynnelsen på visdom. I dag har jeg inntrykk av at vi har sluttet å undre oss så mye, kanskje som følge av troen på at naturvitenskapens evne til å forklare alt har blitt så sterk.

Betyr det at vi har blitt mindre vise?

På en av mine nylige turer begynte jeg å undre. Jeg undret meg over at gresset og bladene jeg så ved siden av veien var grønne, og at de små blomstene i veikanten var gule. Hvorfor var de egentlig det? Jeg vet at du kan google deg frem til en naturvitenskapelig forklaring av hva det er som gir gresset den grønne fargen sin, og at det har noe med klorofyll å gjøre. Men hvorfor kunne ikke klorofyllet ha vært en annen farge?

Den engelske forfatteren G.K. Chesterton er en av mine favorittfilosofer, selv om han bare så vidt var innom universitetet. I boken Orthodoxy skriver han at det ikke er noe som tilsier at frukt nødvendigvis må vokse på trær, siden vi kan forestille oss at det vokser noe annet der i stedet – lysestaker av gull, for eksempel. Hvis lysestaker av gull hadde vokst på trær, hadde vi nok sluttet å undre oss over det etter en stund.

Poenget til Chesterton er at vi bør undre oss over at det vokser frukt på dem.

Nettopp fordi verdenen vår kunne ha vært annerledes – gresset kunne ha vært blått og himmelen grønn – har vi god grunn til å undre oss over at den er slik den faktisk er. Chesterton påpeker også at eventyr og fantasifortellinger kan få oss til å sette større pris på vår egen verden ved å vise oss en verden som er helt annerledes. Hvis vi leser om en verden der folk forventer at det skal renne vin i elvene, kan vi bli fulle av undring når vi vender tilbake til vår egen verden og ser at det faktisk renner vann i dem.

På denne måten kan fantasien, som ofte beskyldes for å lede oss vekk fra virkeligheten, gjøre oss bedre i stand til å undre oss over den virkeligheten vi lever i. Virkeligheten er nemlig ikke kjedelig!

Hvert blad og hver lille blomst i veikanten kan være like spennende som en snakkende frosk eller en drage. Hvis vi hadde levd i en verden med snakkende frosker, hadde vi nok gått forbi dem uten å bry oss. Er det ikke underlig at frosker i vår verden ikke kan snakke?

Det var det jeg tenkte på mens jeg gikk. Jeg lurer på hva jeg skal undre meg over neste gang.